| 
Vi forkaster programmet for den siste arkitektkonkurransen på
Tullinløkka som irrelevant og foreslår heller en minnehall til ære for Norges største
kunstner, Edvard Munch. Her kan Livsfrisen samles og få et verdig visningssted. Hvis
vinnerutkastets administrasjons-blokk realiseres, betyr det en permanent ødeleggelse av
plassens monumentale potensiale. Ved å plassere "Edvard Munchs Hall" mellom
dagens to museer, fullføres en komposisjon som i dag mangler fasthet og klimaks.
Oslos hovedakse er Karl Johans gate. Vinkelrett på denne går en ny akse fra
Nationaltheatrets kuppel til Universitetets tempelfront. I forlengelsen av denne, vil
kuppelhallens portikus danne tverraksens avslutning. Hvis Christian IV's gate legges under
bakken, vil Tullinløkka og Universitetshaven til sammen utgjøre et meget stort bilfritt
byrom. For å binde de to områdene sammen, tenkes rekker av søylepopler plantet langs
dagens to museers vegger. En like viktig effekt av trerekkene vil bli en svekket
oppmerksomhet mot de eksisterende museenes baksider, og en tilsvarende øket betoning av
kuppelhallen. Slik forsterkes den aksiale virkningen, og dermed monumentaliteten - og
forbindelsen til Universitetet blir understreket.
HVORFOR OG HVORDAN
Universitetet (1838-54) ble til i et samarbeide
mellom tidens betydeligste norske arkitekt, Christian H. Grosch og periodens største
europeiske arkitekt, Karl F. Schinkel. Aulaen ble tilføyet i 1911, tegnet av Holger
Sinding-Larsen med Harald Bødtker som ansvarlig for interiørets greske motiver. En
arkitektur som spiller opp mot disse arkitektenes formspråk er et naturlig valg. Stilen
er verdig alvoret i Munchs livsverk og betoner innholdets tidløshet. De klassisistiske
motivene danner et arkitektonisk bindeledd mellom Universitetet og Aula-dekorasjonene og
Edvard Munchs Hall med sine tematisk beslektete Livsfrise-motiver. Med adgang til Aulaen
for publikum i museenes åpningstider, vil kunstnerens to viktigste billedsykluser, sammen
med Nasjonalgalleriets samling av øvrige mesterverker, utgjøre et fantastisk
publikumstilbud. Hovedstaden vil få en ny internasjonal turistattraksjon i samme klasse
som Vigelandsanlegget.
Det bør vurderes å oppruste Aulaens endevegg mot Tullinløkka med en
søylefront i granitt. Dette kan gjøres i forbindelse med ny publikumsadkomst til Aulaen,
via eksisterende dører og trapper. Den sentrale rotunden har samme kuppelform som det
romerske Pantheon. Livsfrisen er tenkt utstilt på hovedplanet under den sfæriske
kuppelen. Fra dette sylindriske rommet kommer man inn i saler hvor det kan vises
bakgrunnsmateriale for Livsfrisen, ikke minst i form av grafikk. En nærmest spartansk
bruk av innvendige dekorative elementer er valgt for å fremheve kunstverkene og skape en
enkel og verdig totalitet. De to lavere sidepaviljongene vil inneholde omtrent 2000
kvadratmeter som kan benyttes til kontorer etc. Underjordisk forbindelse med dagens museer
opprettes, og øvrige behov som publikumsrettet virksomhet, auditorier, magasiner,
parkering etc., kan ivaretas ved å grave ut under plassen.
LA FOLKET VELGE
Mennesket må igjen bli alle tings målestokk. Modernistisk arkitektur -
enkeltbygg som bydeler - er basert på en bløff om teknisk fullkommenhet. Hele
modernismen bygger på moralisering. Ekspertene vet best. Når modernismen får ture frem,
er det i kraft av at folk aldri blir spurt, og at folk som selv reiser spørsmål
forsøkes mobbet til taushet eller druknes i en grøt av fagtermer og kvasifilosofi.
Arkitektene som slutter seg til A Vision of Europe, tar opp tråder som funkisen
klippet over på 30-tallet. De griper tilbake til den vanlige folkelige, harmoniske
arkitekturen der den forsvant inn i betongen, og de pusser støvet av tradisjonell,
klassisk byggekunst. Mens modernistene hevder at en klassisk søyle i vår tid er pastisj,
nostalgi og løgn, holder bevegelsen søylen frem i stolthet, som det ypperste og vakreste
symbol for hele vår vestlige kultur.
Fremfor alt ønsker A Vision of Europe å si: Dagens modernistiske arkitekthegemoni
forkaster hele bygningsarven som er det mest synlige uttrykk for vår bakgrunn og kultur.
Av samme grunn har den spilt fallitt og må erstattes. Vi hevder at folkelig bygningskunst
såvel som arkitekters erfaringer gjennom 2.500 år er vel verd å bygge videre på. Det
velkjente er det beste utgangspunkt for ny, vellykket arkitektur. Tradisjonsbaserte
løsninger er i dag et reelt alternativ til modernismens evige forsøksvirksomhet.
Munchs største enkeltverk er Universitetets Auladekorasjoner som ble fullført i 1916.
Noen år senere forteller han hvordan han ser bildene i Aulaen som en videreføring av
Livsfrisen:
- Livsfrisen bør ogsaa sees i sammenhæng med Universitetsdekorationerne - hvilke
den i flere henseender har været forløber for og uten hvilke disse kanskje ikke hadde
kunnet utføres. Den utviklet min dekorative sans. Som ideinnhold bør de også sees
sammen. Livsfrisen er det enkelte menneskes sorger og gleder sett paa nært hold.
Universitetsdekorationerne er de store, evige kræfter.
I dag befinner nesten alle Livsfrisemotivene seg i Nasjonalgalleriets og
Munch-museets samlinger, tildels i mange varianter, både malte og grafiske. Basert på
samlingene er det mulig å sette sammen flere utgaver av Livsfrisen, slik det ble gjort i
London i 1992, da "The Frieze of Life" ble vist med enorm
publikumstilstrømning.
LIVSFRISEN I MUNCHS KUNST
- Billedserien regner jeg for et av mine viktigste verker, om ikke det
viktigste.
Edvard Munch er kunstneren som på mange måter innleder vårt århundres kunst.
Han maktet å gi sterke, personlige opplevelser en allmen presentasjon. Ideen om å male
"Det moderne sjeleliv" var inspirert av kontakten med Kristianiabohemen.
Anføreren Hans Jæger formulerte bohemenes ti bud. Et av dem lød: "Du skal skrive
ditt eget liv!". Munch malte sitt.
- Min kunst er egentlig en selvbekjennelse og et forsøk paa at klargjøre mitt
forhold til verden. Den er altså egentlig en slags egoisme, men jeg haaper alltid at jeg
gjennom den kan hjelpe andre med at komme til klarhet.
- De første utkast skriver seg fra aarene 1888 - 89. Frisen er tenkt som en rekke
dokorative bilder, der samlet skulle gi et billede av livet. Gjennom dem snor seg den
buktende strandlinje, utenfor ligger havet, som alltid er i bevegelse, og under trærnes
kroner leves det mangfoldige liv med dets gleder og sorger. Frisen er tenkt som et dikt om
livet, om kjærligheten og døden.
"Fremstillingen av en rekke livsbilder" var fellesbetegnelsen da frisen
ble vist samlet for første gang i Berlin i 1902. Der var de omkring 20 bildene montert
som en fortløpende frise rundt en stor sal. Senere skulle han både øke antallet og
forandre utvalget når han stilte ut frisen.
MUNCHS DRØM - VÅR FORPLIKTELSE
Munch var så opptatt av å beholde en samlet livsfrise, at han malte en ny
utgave til seg selv hver gang han solgte et motiv. Da han stilte ut Livsfrisen hos
Blomquist i 1918, beskrev han sine forhåpninger om en samlet og varig plassering av
bildene.
- Saa sterkt har oppgaven grepet meg, at jeg siden aldrig har kunnet slippe de,
tiltrods for jeg utenfra ingensomhelst oppfordring har faat til at fortsette, endsi da
mottat nogensomhelst opmuntig av en eller annen, som kunne tænkes at interessere sig for
at se den hele serie samlet i en sal.
- Det var min mening, at frisen skulle faa plads i en sal, som arkitektonisk kunde
danne en passende ramme omkring den, slik at hvert enkelt felt helt ut kom til sin ret,
uten at helheds-indtrykket skadedes; men dessverre har det hittil ikke vist sig nogen som
har tænkt at virkeliggjøre planen.
Samling av Livsfrisen kan begrenses til sommermånedene, slik at bildene resten av
året kan disponeres som idag av de respektive museer. Hallen kan da disponeres til f.eks.
store internasjonale utstillinger som nå går Oslo og Norge hus forbi.
"Skriket" er i dag det motivet i verdenskunsten som kjennes av flest
mennesker, kun overgått av "Mona Lisa". Fra hele verden strømmer turister til
Munchs hjemby for å se hans bilder. Kloden rundt skyver det offisielle Norge Edvard Munch
foran seg og bruker hans kunst som døråpner, om formålet er sport eller kommers. Det er
nå på høy tid at Norge viser sin største kunstner den respekt at vi nå mer enn femti
år etter hans død realiserer hans store visjon: En bygning hvor Livsfrisen, hans
livsverk, kan oppleves under ett, slik han selv ville det. Oslo kommune reiste hele
Vigelandsanlegget med stort museum i de harde 30-årene. Skulle det ikke bare mangle at
Staten nå gir Munch en takk tilbake?
Et slikt bygg må gis en monumental form, verdig kunstverkenes dype alvor og deres
viktighet i verdenskunsten. Den sakrale kuppelen er valgt for å understreke bildenes
allmene og tidløse budskap om menneskelivet - det helligste av alt. Pantheon ble
inspirasjonskilde for Edvard Muchs Hall, i god tradisjon fra en rekke tidligere
minnehallprosjekter i Europa og i USA. Bygningen er samtidig gitt et stilmessig fellesskap
med Universitetets inngang til Aulaen, hvor utsmykningenene befinner seg meget vel mellom
klassiske pilastre. Munch selv hadde altså ikke søyleskrekk.
Vinnerutkastet som Statsbygg sitter med er et malplassert modernistisk bygg gi et
formspråk som bare få ønsker å se mer av, og som stort sett skal romme kontorplasser.
I stedet kan vi få en publikumsrettet arena for verdenskunst i et formspråk flertallet
fryder seg over.
Nasjonens gjeld til sin store billedskaper og fremste ambassadør har aldri vært
større. Statskassen har aldri vært fullere. Skal vi ikke gjøre opp nå? I så fall
når? La oss skape en varig og verdig ramme rundt Norges viktigste bidrag til
verdenskunsten! Slik han ønsket seg det, mannen som vi har å takke. Slik det sømmer seg
kulturnasjonen.
A VISION OF EUROPE
A Vision of Europe er en internasjonal bevegelse som siden 1992 har fremmet
klassiske og tradisjonelle byggeformer. Hvert tredje år avholder den en internasjonal
utstilling i Bologna med prosjekter fra en rekke land. Bevegelsen avholder seminarer om
arkitektur og byplanlegging, og utgir tidsskriftet Archi & Colonne. Bakgrunnen for
bevegelsen er det folkelige opprøret som har funnet sted i mange europeiske land fra
60-tallet og utover, i protest mot sanering av eldre bygninger og bydeler. Eksempelvis i
Brüssel, hvor kvartal etter kvartal ble jevnet med jorden for å gi plass for Nato- og
EU-byråkratienes monotone modernisme.
A Vision of Europe bygger på en drøm om igjen å bygge menneskevennlige byer og
tettsteder, noe som ikke lar seg gjøre på modernistenes historieløse vis. Mennesker
trives best i og mellom bygninger preget av gjenkjennelighet, med en form og med detaljer
som gir assosiasjoner. Dette er dødssynder for modernister som hver gang streber etter å
skape det unike byggverk.
|
