Vår artikkel "Arkitektene seiler i Fehn-vind" hadde til hensikt å bidra til et skjerpet blikk overfor våre arkitektoniske omgivelser i by og bygd. I denne forbindelse tillot vi oss å kritisere sider ved Sverre Fehns arkitektur, vel vitende om at for enkelte har Fehn nådd en posisjon hinsides diskusjon. Kritikken var ikke ensidig nedsabling. Vi roste viktige elementer ved Bremuseet, omtalte ham som "mild og poetisk" i forhold til mange kolleger, og skrev at det må være "rikelig plass også for Sverre Fehns arkitektur".

Mobbing og løgner?

Flere debattanter ser sin sak tjent med å påstå at vi totalt avskriver arkitekt Fehn. Christian Norberg-Schulz mener vi "latterliggjør" ham, Mari Lending hevder at artikkelen preges av "aversjon" mot Fehn, og at vi nærmest gir ham alene skylden for alt som er ille i norsk arkitektur.

Det er litt ufint overfor Fehn, synes vi, at hans tilhengere sprer et altfor negativt inntrykk av hva som faktisk sto i artikkelen. Ved å gjøre oss til mobbere, kan det virke som om man vil ta fokus vekk fra vår kritikk av gjennomsnittsarkitektur.

Mari Lending mener vår kritikk av modernismen er "aggressiv" og så full av "usannheter" at den knapt er verd å kommentere - noe hun så gjør over en halv avisside. Det er lite hyggelig å beskyldes for å spre løgn - noen kunne tro på det. La oss derfor se litt nøyere på de to innleggene som ifølge Lending påviser "usannheter" som tilsier at "artikkelen har falt på sin egen urimelighet".

Debatt i Alvdal?

Tidligere Alvdal-ordfører Sverre Sørbø mener vi har skrevet "feil om saksgangen" for Aukrustsenteret. Han viser kun til ett sitat for å belegge dette: ". . . prosjektet som en pågående ordfører fikk gjennomført uten reell debatt om alternative arkitektoniske løsninger". Det er et dårlig grunnlag for noen reell debatt når bare tre håndplukkede arkitekter får delta, og offentligheten først kan sammenligne de tre prosjektene etter at ordføreren og resten av juryen har utpekt Fehn som vinner. På ordførerens "folkemøte" ble bare vinnerprosjektet presentert. Vi fastholder at det var mangel på reell debatt om alternativer. Mange i bygda ønsket et bygg i tradisjonell stil. Det kunne blitt et senter preget av Aukrusts fantasiverden, i stedet for dagens museum, som er så "kunstnarleg" (Sørbø) at det er uegnet til å stille ut Aukrusts tegninger. (Aftenposten 18.1.)

Lurvete?

Når det gjelder Aasentunet i Ørsta, skriver Ola E. Bø at han og andre i brukergruppen for det kommende nynorsksenteret ønsker "et moderne bygg som ikkje stenger nynorsken inne i fastlåste førestellingar om tid og stad". Han bekrefter dermed vår vurdering av Fehns prosjekt som et bevisst brudd med Aasentunets historie og tilknytningen til Ørsta.

Bø misliker særlig at vi hevder det var lokal skepsis til Fehns arkitektur. På dagens Aasentun ble vi vist rundt av en ildsjel som har vært med på driften i en årrekke. Det var han som fortalte om eget og andres ønske om et nybygg som tok hensyn til Ørstas byggetradisjoner.

Audun Engh ringte til Bø for å få en kommentar. Bø bekreftet at han kjente til den stedlige skepsisen overfor Fehns prosjekt og skjønte straks hvem vi hadde snakket med. Nå prøver Bø å trylle vekk all skepsis til Fehn ved bare å si at det ikke var "stor motstand". Det skrev vi da heller ikke, vi opplyste som sant er at det lokalt var "stemning for et nybygg tilpasset tunet". Bø er også misfornøyd med vår bruk av sitater fra ham, men man kan merke seg at han ikke skriver at sitatene er feilaktige.

Konklusjonen må derfor bli at det i de to artiklene ikke finnes saklig grunnlag for Lendings påstand om "usannheter". Lending etterlyser forklaringer på noen av våre mest sentrale begreper. Hun vil at vi skal forholde oss til idéhistoriske fortolkninger. Vi mener arkitekturen er best tjent med at ordene brukes slik de forstås i norsk dagligtale. "Tradisjonell arkitektur" er den overleverte, hevdvunne arkitekturen, varierende fra sted til sted. "Klassisk" arkitektur har klare trekk fra greske og romerske bygninger, som søyler og buer. "Moderne" arkitektur omfatter alt som bygges i tiden, uansett formspråk. "Modernistisk" arkitektur viser stadig nye ansikter, med det til felles at de bryter programmessig med alle tradisjonelle konvensjoner.

Kontinuitet versus brudd

Mari Lending tar fullstendig feil i at vi avviser fornyelse og kun står for "statisk og endelig kopiering av fortidens stil". Direkte bruk av historiske stiler kan være berettiget, for eksempel ved "byreparasjon", men primært ønsker vi å gjenopprette kontinuiteten i en utvikling som fikk gå sin gang inntil funkisens brudd. Den europeiske arkitekturarven bør fortsatt kunne berike våre omgivelser.

Vi skjærer selvsagt ikke all modernistisk arkitektur over én kam. Det er det farveløse, humørløse, repeterende og iskalde modernistiske byggeriet samfunnet bør befris fra, den modernismen som glemmer at menneskene med alle sine behov skal stå i sentrum.

Mens en "klassisist" vil hevde at det finnes objektive kriterier for hva som er vakkert, ser en "modernist" på skjønnhet som noe subjektivt. Mens det er resultatet som teller for en "klassisist", synes det som om intensjonene er vel så viktige for "modernister". Derfor ledsages også modernistisk arkitektur av mange ulne ord og mye påståelighet.

Siden vi mener at treet skal kjennes på fruktene, besøkte vi museene i Fjærland og i Alvdal, og sto på byggetomtene i Ørsta og på Røros med Fehns tegninger i hånden. Vi ønsker å gi uttrykk for at ikke alt er like forbilledlig - som rå betong og manglende hensyntagen til omgivelsene. Det siste er ikke noe nytt. I 1963 foreslo han en fire etasjers lamellblokk langs Karl Johan fra Grand til Universitetet med fire kontortårn bakom. Her kunne vi virkelig fått et eksempel på Fehns og Norberg-Schulz' tilpasningsteorier og hva de mener med "stedets ånd". Er det i dag noen som beklager at de gamle fasadene i Karl Johan-kvartalet ble rekonstruert i sted?

Dagen etter vår artikkel slapp tre modernistiske arkitekter til med kommentarer og personangrep. Ikke én av dem argumenterer mot noen av våre påstander. "(Aftenposten må) sørge for at den debatten som her er innledet, blir seriøs", uttaler arkitekt Fredrik Torp, og anslår selv elskverdigst diskusjonsnivået: "(Artikkelen) gir meg en lammende følelse", "(Engh og Arneberg) er freelancere på uforpliktende grunnlag", "de tilhører en helt annen verden . . .", "Jeg er indignert . . ." og ". . . ser ingen hensikt i å argumentere videre". "Nærmest komisk," sier arkitekt Arne Henriksen. Snart fulgte språkmannen Ola E. Bø opp med uttrykk som "møkkagravere" og "lurvete" artikkel.

Enqueten bekrefter vår påpekning av at Sverre Fehn for mange er blitt et ikon. Arkitekthøyskolens rektor, Kristoffer Apeland, forsikrer at alle der i gården "synes det er rettferdig at det regner utmerkelser og priser over ham", og ser Fehn som en "stjerne på himmelen".

Torp illustrerer imøtekommende hva vi mener når vi skriver at omtale av modernistisk arkitektur fremfor alt skal være poetisk, og at en spade for all del aldri er en spade: "(Engh og Arneberg) vet åpenbart ikke hva bygget arkitektur innebærer som kunstuttrykk". Hvis bygget arkitektur betyr det samme som hus, vet vi altså ikke hva hus innebærer som kunstuttrykk! Nei, det er oss ubegripelig, der har Torp rett.

Men han tar feil ved å si at vi ikke får noen tilslutning for vår kamp mot modernisme midt inne i bevaringsverdige Bakklandet i Trondheim. Bakklandet Velforening deler eksempelvis våre synsmåter og mener kommunens prosjekt vil ødelegge trehusmiljøet. Hva med litt større ærbødighet overfor menigmanns oppfatninger? Får vi minne om at "kuppelbygningen i klassisk stil" på Tullinløkka - et privat forslag - gjennom galluper langt ble foretrukket fremfor Telje-Torp-Aasens modernistiske vinnerprosjekt, som nå virker parkert på grunn av protestene.

Synd på Fehn?

Norberg-Schulz skriver at vi tydeligvis ikke har "forstått" Fehns verker, "(da vi) fremfor alt trekker frem hans materialbruk". Vi synes ikke det er noe stas når presumptivt staselige offentlige bygninger som museer har fasader i grå betong med avtrykk av forskalingen. "I arkitekturen er andre ting viktigere", skriver professoren, "slik som utformingen av volumer (masser) og rom".

Ikke forstår vi hvordan Norberg-Schulz kan argumentere mot vår arkitekturforståelse i dag ved å postulere at materialbruk i renessansen bare spilte en underordnet rolle i forhold til volumer og rom. Vi kan ikke dele et syn som går ut på at grå betong er OK, hvis bare formen er god nok. Selv er vi ganske glade for marmoren i Firenze, underordnet eller ei.

Professoren bes ikke å tillegge oss tåpelige synspunkter som at vi går rundt og tror at 2500 års europeisk arkitekturtradisjon består av "gjentagelse av forbilder". Eller som når han påstår at vi reduserer "den moderne arkitekturen" til bruken av "glass, stål og betong", mens det klart fremgår at dette er en presisering av hva vi liker minst ved modernismen. Han imøtegår vår kritikk ved å vise til pionérene Lloyd Wright og Aalto, som brukte "naturlige materialer". Det er interessant at han går generasjoner tilbake når han henter frem gode modernistiske forbilder, og at han velger to arkitekter som begge var vel skolert i "stilarkitektur".

Nordmenn ut av fjøset?

Siden Norberg-Schulz klager på vår tone, minner vi om at Fehn selv bruker ganske klar tale når han vil ha frem hvor han står, og at han ikke er mye nådig når han omtaler arkitektur som ligger andre menneskers hjerte nær. I svenske Månadsjournalen, juli 97, berømmer han Sergels torg, det goldeste og ubehageligste stedet i Stockholm: ". . . et flott stykke arbeid!". Og han beklager nordmenns forkjærlighet for tømmerhytter: "Jeg har forsøkt å frigjøre dem fra fjøset . . ."

Nå trengs det et oppgjør med arkitektstandens distansering til alt som smaker av tradisjoner i faget. Tiden er full av tegn på at folk søker tradisjoner og gjenkjennelighet. Det ligger i modernismens vesen å etterstrebe det nye, det unike. Til det kreves store kunstnere, ikke arkitekter som henger seg på siste trend.