Denne rapporten behandler oppholdet mitt ved en sommerskole for klassisk arkitektur og urbanisme i London, i regi av the University of Notre Dame, School for Architecture, Indiana, USA. Dette universitetet er i dag ledende i USA innen klassisk arkitektur og byplanlegging. Jeg mottok fullt stipend for skolepenger, reiseutgifter samt bo- og levekostnader av Stiftelsen Byens Fornyelse, Oslo, og det er anledningen for meg å skrive denne rapporten. Forut vil jeg nevne at jeg synes at sommerkurset var så bra som overhodet mulig, men siden denne rapporten skal brukes til å arrangere et lignenede kurs neste år, skal jeg prøve å være så kritisk som mulig.

Kort om min bakgrunn og motivasjon: Jeg har nå lagt bak meg de første tre årene av den femårige sivilarkitekt-utdannelsen ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet i Trondheim (NTNU). Før det har jeg studert et år på sivilingeniør maskinteknikk ved samme universitet, og før det igjen har jeg gått på forskjellige tysk- og engelsktalende skoler i Oslo og Hamburg, Tyskland. Jeg har gjennom arkitektfakultetet ved NTNU i Trondheim aldri tidligere blitt konfrontrert med klassisk arkitektur, unntagen i rammen av fagrekken Arkitekturhistorie, og klassisk byplanlegging kun i liten grad. Unntatt når det gjelder byplanlegging blir tradisjonell arkitektur ved NTNU ikke ansett som et relevant svar til dagens byggeoppgaver, skolen er i andre ord meget så modernistisk. Helt i skolens ånd har de fleste prosjektene mine hittil også vært modernistiske. Men jeg har selv vokst opp i eldre bebyggelse, og ser at mye moderne byggeri mangler de kvaliteter som en gang var til stede. Dermed var hovedmotivasjonen min til å melde meg på sommerskolen at jeg ønsket å komme i kontakt med et miljø som aktivt annonserer tradisjonell arkitektur som et bedre alternativ, slik at jeg fikk muligheten til å sammenligne de to altenativene, for så å kunne ta et eget standpunkt.

Den første kontakten med Sommerskolen fikk jeg i Trondheim tidlig i vår, da en vennine av meg hadde som eneste vært på et informasjonsmøte om kurset, holdt av Christopher Rådlund. Hun var meget opprørt, hun kunne ikke fatte hvordan man kunne anse klassisk arkitektur som et seriøst og bedre alternativ til modernismen. Det var hennes sterke reaksjon som fanget min første interesse, og hun viste meg oppslaget som beskrev kurset. Efter sendt søknad fikk jeg 17. mai telefonisk tilslag. Samtidig fikk jeg høre at interessen for sommerskolen ikke akkurat var overvelmende, og ble bedt om å holde utkikk efter flere interesserte. Dette viste seg imidlertid vanskeligere en jeg skulle tro. Noen av grunnene jeg fikk oppgitt var at de fleste av medstudentene mine er avhengige av å tjene penger i sommerferien, og / eller at de allerede hadde lagt opp reiseplaner med familie eller kamerater, at de ikke kunne tenke seg å studere også i ferien sin, eller at de simpelthen ikke syntes sommerskolens faglige innhold hørtes interessant ut. Videre gikk det ikke frem av oppslaget at alle utgiftene ville bli dekket.

Tilbake i Oslo avtalte jeg så to møter med Audun Engh og Christopher ved Stiftelsen Byens Fornyelses lokaler i St. Olavs gate. Dette viste seg å være av stor verdi for meg, for her fikk jeg feid av de siste tvilene mine, ved å lære Christopher og Audun å kjenne, ved å kunne stille spørsmål og ved å se med mine egne øyner hva Stiftelsen står for. Spesielt utstillingen i kjellerlokalene vekket min interesse.

Tidlig den 25. juni fløy jeg med Christopher og de øvrige norske deltagerne til London. Vi ble mottatt av prof. Victor Deupi i sommerskolens lokaler, vegg i vegg med the Nasjonal Gallery ved Trafalger Square i hjertet av London. Efter noe usikkerhet om bosituasjonen vår ble vi utdelt nøkler, det viste seg å være leiligheter med god standard ca. 20 min. med undergrunnen fra skolens lokaler. Soverommene ble hver delt av to studenter, jeg bodde sammen med en hyggelig amerikaner. Alle studentene fra sommerskolen bodde samlet, dvs. i samme oppgang på samme etasje, noe som jeg anså som meget vellykket: Dermed var det lett å arrangere sammenkomster på kveldstid, praktisk talt automatisk oppstod det et godt sosialt samvær blandt studentene.

Første dag gikk med på å bli informert om de neste ukers program og oppgavene våre frem til Oslo-turen. Det viste seg å være et meget intensivt program, med arbeidsdager fra ni til seks og utover, et utall forskjellige ekskursjoner, og kun en fridag i uken (søndag). Alt i alt skulle et helt amerikansk semester med arkitekturundervisning pakkes inn i våre seks uker i London. Noe som i første runde virket avskrekkende mye, men det viste seg å være en fin arbeidsrytme. Om formiddagene bevegde vi oss for det meste ut av studio, alt fra hektiske ekskursjoner med prof. Deupi og forskjellige innleide forelesere i og rundt London til avslappende tegneundervisning med Martin Shorties eller Christoffer. Eftermiddagene var som oftest viet individuelle prosjekter utført i tegnesalen.

På hver av de individuelle prosjektoppgavene tok det noe tid før jeg fullt ut forstod hva oppgavene gikk ut, antageligvis fordi de var ganske forskjellige til den type oppgavestillinger jeg tidligere hadde besvart. Spesielt de amerikanske medstudentene var til god hjelp, siden noen av dem hadde vært gjennom meget lignenede tidligere; de var meget villige til å svare på spørsmål.

Men det var to ting i den første perioden som overrasket meg meget. For det første var prof. Deupi relativt lite til stede i tegnesalen under prosjektoppgavene, slik at det var vanskelig å avklare spørsmål m.h.t. oppgavestillingen etc. Med til hans forsvar må det nevnes at han hadde et kontor et annet sted i bygningen, hvor man om nødvendigt kunne oppspore ham. Det andre, som overrasket meg ennå mer, var amerikanernes uvilje til å diskutere oppgavene, både sine og andres. Man fikk en oppgavestilling, prøvde alene å finne et godt svar, og så ventet man på neste besøket av prof. Deupi, for å få hans "fasitsvar". Dette ble ganske ukritisk tatt imot, oppgavebesvarelsen ble tilpasset hans forslag, og så ble det produsert en presentasjon. Siste del var gjerne den som det ble lagt mest vekt på, i motsetningen til prosessen, som jeg er vant til å legge mer vekt på. Og under hele arbeidet diskuterte studentene ikke hverandres prosjekter, man hadde nok med sitt eget. Jeg sier ikke at det ikke gikk an å lage gode prosjekter med denne arbeidsmåten, tvert om, mange av prosjektene synes jeg ble meget gode, men jeg tror at jeg (og mine medstudenter) hadde lært mye mer om man hadde engasjert hverandre sterkere i hverandres prosesser / prosjekter.

Det var i alt fire forskjellige prosjektoppgaver i denne første perioden. Progressjonen var fra detail til helhet. Vi begynte med to ornament-modelleringer i leire. Den første var en såkalt "egg and dart", en vanlig detail i alt fra greske tempelgesimser til takstukkaturer i klassisistiske interiører. Her ble vi konfrontert med en klar oppgavestilling, med for meg tilsynelatende lite frihet for egen kreativitet. Det er meget lite som skal til for at en "egg and dart" ikke lenger er gjenkjennelig: eggene må være det dominerende elementet, de trenger en viss rytme, etc. Så det ble en stor overraskelse for meg når jeg oppdaget hvor mye variasjon som var mulig selv innenfor disse strenge rammene, det var ikke én besvarelse som lignet en annen.

Neste oppgave var modelleringen av et valgfrit, gjerne mere komplekst ornament. Her kunne man slippe løs sin fulle kreativitet, og følgelig ble det en stor variasjon i besvarelsene. I retroperspektiv synes jeg at den første av de to oppgavene var den mest innholdsrike, siden jeg her ikke bare lærte regelne for et ganske regulert ornament, men samtidig gjorde oppdagelsen hvor mye variasjon som er mulig innenfor disse rammene, som nevnt. Den andre oppgaven virket for meg som kun ennå en formingsoppgave som tusen før den, men den hjalp meget til å holde humøret oppe i gruppen på det stadiet.

I det tredje prosjektet kunne vi velge mellom to oppgaver, begge i blyant og akvarellfarger på akvarellpapir. Enten kunne vi utføre en analytik av en søyleorden, eller så kunne vi produsere noe prof. Deupi kalte "ornamental patterning", dvs. et farget mønster av noe slag, gjerne efter et forebilde. Jeg valgte førstnevnte, siden jeg følte det var det jeg kunne lære mest av. I starten hersket det stor forvirring, spesielt blant oss nordmenn, om hva vi var forventet å gjøre, men så snart det ble avklart, viste oppgaven seg å være meget interessant. Analytiken ga for meg en fin innføring i reglene som proporsjonerer de forskjellige orderne. Spesielt samtalene med de på dette området meget erfarene amerikanske studentene ga meg mye. Utover det så lærte jeg også en del om bruk av akvarellfarger som medium, noe jeg tidligere kun marginelt har vært i kontakt med. Desverre ble jeg forkjølet mot slutten av dette prosjektet, så jeg klarte ikke å fullføre det helt.

Den siste av de fire kortoppgavene var den som komm nærmest den oppfatningen jeg hadde av en typisk oppgave i arkitektur. Her skulle vi plukke oss ut, hver for seg, et område i Regents Park, og tilføre det nye kvaliteter, for eksempel i form av en ny pavillion, et nytt monument eller en ny port ("gate"). Utformingen av det nye delanlegget skulle selfølgeligvis være ifølge den klassiske tradisjonen, gjerne tilpasset de eksisterene strukturene i parken. Jeg valgte å reparere et eksisterende annonymt parkeringsområde med portal, pavillionger, gjerder, etc. Men jeg føler at vi hadde litt lite tid på denne oppgaven, kun tre dager, og dermed ble resultatet tilsvarende overflatisk. Det ble ikke tid nokk til å diskutere hvorfor en gjorde ting, efter en meget kort ideefase gikk det umiddelbart over til produksjonsfasen. Dette er det prosjektet hvor jeg i sterkest grad savnet diskussjoner, jeg føler jeg kunne ha lært mye av prof. Deupi og de amerikanske medstudentene om mere tid hadde vært til rådighet.

Parrallelt til disse prosjektene hadde vi som nevnt tidligere et utall av ekskursjoner samt en del tegnetimer. Dette føler jeg var meget viktig for sommerkurset, siden det sørget for den nødvendige variasjonen og dybden i kurset, på forskjellige nivåer. For det første ble vi på disse turene ofte konfrontrert med forskjellige innleide arkitekter, historikere, etc., og dermed ble en stor variasjon i forskjellige synspunkter presentert oss. Et område med sterke meninger var for eksempel om man skulle bevare de gamle tradisjonene og dens teknikker mest mulig, eller om man skulle videreutvikle dem med moderne materialer og teknikker (= betongklassisisme). For det andre ga det nødvendivis en stor mengde inntrykk i form av bygninger, gateløp, osv. Det ble også tatt med moderne eksempler, her mest for å påpeke manglende kvaliteter, men også for å gi en bedre overblikk over engelsk arkitekturhistorie. Og til sist men ikke minst hadde ekskursjonene gode sosiale kvaliteter, med felles publunsjer osv., som bidro til å sveise gruppen sammen. Uten disse ekskursjonene hadde sommerskolen i mine øyner ikke vært halvparten av det den var.

Videre, utover det strengt akademiske, var et stort pluss ved sommerskolen dens lokalisering midt i sentrale London. Hermed mener jeg ikke de tallrike ekskursjonene, men det å kunne oppleve på nært hold og over tid en så unik og vakker by, det er det få som får muligheten til. De få fridagene ble fort fyllt opp med museumsbesøk, deriblant National Gallery, British Museum, Soane Museum, Tate Modern, alene disse ville være en reise verdt.

Alt i alt opplevde jeg de første fire ukene av sommerskolen som meget positive. Den store fagmessige og tidsmessige variasjonen med mange forskjellige innleide forelesere, spennende ekskursjoner, tegnekurs og variasjonen i prosjektoppgavene resulterte i at altid noe nytt var på veie, interessen ble holdt på sitt beste gjennom hele perioden.

Introduksjonen til Bjørvikaprosjektet vårt synes jeg fikk en noe uheldig start. Før vi ankom Oslo ble Bjørvika knapt nevnt, kun efter mye spørring fortalte prof. Deupi meg kort tid før vi dro at Bjørvika var området vi skulle jobbe i. Vi ble ikke introdusert til byplanfaget ved for eksempel en generell kveldsforelesning til temaet. Dette kunne ha hjulpet en del, siden mange av studentene ikke hadde erfaringer fra tidligere byplanprosjekter.

Ankommet i Oslo ble vi godt mottat. Her fikk vi presentert oppgaven vår for resten av kurset og gode innføringer til problematikken som preger Bjørvika. Men den åpne diskussjonsrunden i grupper vi hadde i stiftelsens lokaler synes jeg kom noe for tidlig, vi var ikke forberedt godt nokk for den, spesielt de utenlandske studentene manglet ennå en oppfattning av planområdet. Men artig var det å få omtale i Aftenposten, på den måten fikk vi virkelig føle aktualiteten og relevansen av oppgaven vår. Ekskursjonene i Oslo synes jeg var meget verdifulle, her ble jeg oppmerksom på mang en ting som hadde gått meg hus forbi tidligere. Meget viktig anser jeg det å gjentatte ganger besøke planområdet, og det til fots, kun da er det mulig å få en så komplett oppfatning av oppgaven som mulig. Og et stort pluss til den avslappete stemningen: det var en befrielse å kunne ta en pause fra den noe stive atmosfæren i London.

Den sosiale delen av Norge-besøket oversteg alt tidligere. Turen til Norge var helt klart ett kapittel for seg selv, ikke bare for de ikke-norske. Spesielt helgeturen til Petter Olsens sommersted i Hvitsten var en helt uforglemmelig opplevelse, sommerens absolute høydepunkt. Det var i høveste grad inspirerende å oppleve vitaliteten i haveanlegget og bebyggelsen, det å kunne være der en helg kan ikke erstattes eller beskrives med bilder eller tekst. Yndlingstedet mitt var vel overnattingsstedet mitt, Dragetårnet. Tusen takk til Petter Olsen for sin gjestfrihet.

Tilbake i London begynnte jobbingen for alvor. Ideene skulle ferdig utdiskuteres, arbeidene fordeles. Som en logisk konsekvens ble ekskursjonene færre, men til gjengjeld fikk vi verdifulle kveldsforelesninger av innleide, relevante til byplanoppgaven vår. Generelt var alle godt motiverte, dog noe pessimistisk med tanke på den trange tidsfristen vår. Spesielt i startfasen var det noe vanskelig å få oss organisert, siden vi ikke hadde noen lederstrukturer innenfor gruppen, mange bare startet å arbeide for seg, parallelt med andre, uten den nødvendige graden av samkjøring. Et meget positiv tiltak som kom godt til gode i denne fasen var å engasjere Matthew Hardy, som fra og med Oslo-turen fulgte oss under hele prosjektet. På den måten fikk vi som studenter i tillegg til prof. Deupi en videre veileder å forholde oss til, som i mine øyner fremmet dikussjoner om forskjellige synspunkter. Utover det var Matthew Hardy meget sakkyndig i byplanlegging, samt at han var engasjert både i prosjektet og i oss studenter. Jeg kom ofte i diskussjoner med ham, også utenfor arbeidstiden, det er vel disse diskussjonene jeg lærte mest av under London-oppholdet.

Valget av hovedprosjekt synes jeg var meget positivt, i hvert fall fra mitt standpunkt. Det å få muligheten til å engasjere seg på et så omfattende plan med en så stor del av sin hjemby, det er unikt. Jeg oppfattet det som meget givende å jobbe med en (nesten) real oppgave, og ikke bare med en hypotetisk oppgave med liten eller ingen kontakt med realiteten, slik det ofte er tilfellet på universitetet. På denne måten er det mye lettere og mye mer givende å engasjere seg i prosjektet, samtidig som en god del blir hengende. Hadde jeg tidligere kun en omtrentlig oppfatting av Bjørvika-problematikken, føler jeg at jeg nå har en god oversikt over problematikken samt mine egne forestillinger om hva som burde gjøres med området. Jeg kommer til å følge debatten med stor interesse i tiden fremover.

En avsluttende kommentar til hva som kommer til å bli min fremtidige arena som arkitekt ønsker jeg ikke å gi, det kan jeg ikke gi. Det trenger vel heller ikke å være ett enten eller. Jeg føler nå at hverken modernismen eller tradisjonalismen kan ha enerett. Det må være mulig for begge å eksistere side om side, uten at den ene fornekter den andres gyldighet. Hver enkelte byggeoppgave trenger sitt helt individuelle svar, uforintatt av en bestemt stilretning. Denne oppfatningen min har kristallisert seg gjennom sommerskolen, hvor jeg har vunnet meget stor respekt for tradisjonalismen / klassisismen, spesielt i byplanlegging. Dette skal jeg forfølge videre, neste semester drar jeg til Sevilla i Spania, for å studere både tradisjonell og moderne arkitektur.

En stor takk til Stiftelsen Byens Fornyelse og dermed Petter Olsen for å gi meg den unike muligheten til å delta.

Til første side  | Bakgrunn |  Nettverket  |  Arkitektur  |  Byplan  |  Utstillinger  |   Prosjekter  |  Nytt  |   International