Forfatteren Fredrik Skagen:Noen ord ved åpningen av
utstillingen "Byens fornyelse" i Trondheim, 29. april 1998.
En gang bymenneske, alltid bymenneske. Jeg har ofte lurt på hva som er så
magisk og magnetisk tiltrekkende med andre byer når jeg er ute og feriereiser. Frivillig
oppsøker jeg trange gater mellom høye hus, den beste oppsamlingsplassen for svettende
menneskehoper, katter, rotter og mus, forurensning, skitt og støy. Enda så glad som jeg
er i naturen, er byer for meg det store clouet.
Jeg husker at da jeg var barn, var det utrolig spennende å komme til Oslo og
København. Hjembyen min ble liksom så liten og puslete med sin lave trehusbebyggelse.
Ingenting gledet meg mer enn hver gang det ble reist et høyt forretningsbygg i Trondhjem,
da ble stedet liksom mer storbyaktig. Som ung manglet jeg historisk ballast, og dermed
evne til å se sammenhenger, hvorfor byen min var blitt som den var blitt, at den på sitt
vis var unik, at den gamle arven var vel verd å ta vare på.
Jo flere store og små byer jeg etter hvert har besøkt, fra Praha, Roma, Paris og til
Bath, Goslar, Weimar, oppdager jeg at hver av dem har sitt særkjenne. Miljøene smitter
over på innbyggerne, og vice versa. Det var nesten et sjokk å komme til storbyen Roma og
oppdage at det knapt fantes et "moderne" hus i sentrum, ikke en eneste
skjemmende tårnbygning, og fasader omtrent blottet for neonreklame. Og samtidig innser
jeg at selv Las Vegas, denne groteske, vanvittige versjonen av en by, er blitt som den er
blitt på grunn av en meget spesiell kultur som har utviklet seg.
Hvorfor forlate vår egen kultur og gjøre Trondhjem til en pinlig komisk mellomting
mellom Las Vegas og Paris? Hvorfor ikke ta vare på og utvikle det vi har? Byjubileet har,
heldigvis mer eller mindre ufrivillig skapt en ny kulturbevissthet blant trondhjemmere.
Naturligvis kan denne holdningen være ispedd en god dash nostalgi og romantikk. men det
er ingen tvil om at folk flest er blitt mer oppmerksomme på hvor viktig det er å ta vare
på det beste av den historiske arven. Hvis ikke vil vi ikke lenger føle oss hjemme i
byen.
.Selvsagt skal hus, innbo og redskaper fornyes og forbedres, men de skal også pleies
og stelles med, ellers klipper vi over tråden til vår egen fortid og identitet. For meg,
som forfatter, er det nærliggende å sammenligne bebyggelse med mitt viktigste redskap -
språket. Når språket blir overlatt til politikere og massemedier, hvilket dessverre
altfor ofte er tilfelle i Norge, slår de livløse og stereotype klisjeene rot, hvor de
metaforiske høydepunktene blir at "Ting ikke henger på greip", "Norge
går så det suser", "Å få toget på skinnene igjen", hvis da ikke
"Toget allerede er gått".
Hvis flertallet av politikere og byråkrater i Trondhjem hadde fått bestemme, er jeg
redd den kjære byen vår ville ha blitt en seier for bilismens og asfaltens tyranni, en
by uten kontakt med havna og fjorden, en menneskefiendtlig innretning uten grønne lommer,
hvor det offisielle målet på trivsel ville ha vært identisk med antall
parkeringsplasser og prangende forretningsbygg. Heldigvis har det ikke gått riktig så
galt, men det kan vi ikke takke politikerne for.
Flere av dem har etter hvert blitt voksne, og steder som de før ville pløye ned med
asfalt og betong,, er nå blitt rehabilitert som sentrumsnære boligområder, og mange
politikerne ynder å vise turistene boligområder som de før vendte tommelen ned for -
så som Møllenberg, Ilsvikøra og Bakklandet.
En by er et menneskeskapt landskap, på godt og ondt. Uten mennesker, aktiviteter og
hus, ingen by, intet miljø. Defense i Paris eller City i London etter stengetid er
uhyggelige steinørkener, ganske enkelt fordi det ikke bor mennesker der. For å ta
Svartlamoen: I stedet for at unge mennesker som foretrekker et godt sosialt miljø og
billige boliger, later det til at Trondheim Kommune satser på støtte en bilforretning.
A rive bolighusene på Svartlamoen, som egentlig er stikk i strid med Kommunens
offisielle politikk, som går ut på at folk skal tilbake til byen, vil være et alvorlig
feilgrep. Ikke bare fordi den gamle arbeiderbebyggelsen i seg selv er en attraksjon, men
også fordi man samtidig knuser et initiativ fra unge mennesker som har et divergerende
syn på hva en god by er og alltid har vært - et sted hvor mennesker bor, arbeider og
tilbringer sin fritid.
Jeg er skeptisk med hensyn til hvilken skjebne Svartlamon nok en gang får i Bystyret.
Hvis skandalen.blir et faktum, må jeg nok en gang trøste meg med Peter Wessels Zapffes
ord - den kommunale logikk er ofte underholdende, men det skal et visst overskudd til for
å nyte den.
Men det er jo alltids håp i hængan snøre!
|
