Nå og da blir man i egenskap av å være arkitektutdannet påkallet
til å engasjere seg i diskusjonen om historieløsheten blant arkitekter.
En av de mest minnerike studieturer jeg var med på som
arkitektstudent på nyåret 1987, gikk til Nord-Italia for å studere Palladios villaer, i
tillegg til byggverk tegnet av Carlo Scarpa. Det finnes i arkitekturhistorien mange
sannheter, og tenk om man kunne øse av all den visdom som er i gammel arkitektur…
Å hevde den klassiske arkitekturs egnethet i et byrom, faller ikke i god jord hvis man
diskuterer arkitektur som en kopi av historiske byggverk. Palladio er jo et lite studium
verdt, da han hadde stor innflytelse på senere arkitektur.
Gudsdyrkelse og livsnytelse
Kilden for eklektisismen i 14- og 1500-tallets renessansearkitektur var den klassiske
antikken, så også 1800-tallets neoklassisisme. Renessansearkitekturen er basert på et
hierarki av former som kulminerte i absolutte religiøse verdier. Både teori og praksis i
renessansearkitekturen er utvetydig på dette området.
Det som betyr noe i diskusjonen om klassisk arkitektur, er at den har et vokabular av
former som i renessansearkitekturen var skapt for religiøse verdier, men som etter hvert
ble anvendt i profan arkitektur, så tidlig som i Villa Rotunda 1566-70 av arkitekt Andrea
Palladio.
Villa Rotunda er en kuppelbygning bygget i privat regi som en "belvedere": et
sted å betrakte landskapet fra og avholde selskaper i. Det er en helt symmetrisk bygning
som fra det sentrale kuppelrommet vender seg ut i fire retninger med store utendørs
trapper, som hver er beriket med en portiko. Den ble bygget i utkanten av Vicenza på en
høyreist tomt omgitt av kurvet landskap.
Palladio og villaens "eidos"
Palladio søkte i sine prosjekter den ideelle villa i antikkens arkitektur. Folk som
ivrer for klassisk arkitektur vil kanskje ha glede av å konsentrere seg mer om denne
renessansearkitekturens foregangsmann:
Han var inspirert av musikkbygningen Odeon Cornaro i Padua, som han så gjengitt på
tresnitt av Sebastiano Serlio. Bilder av Odeon Cornaro og Romulus Mausoleum har mye til
felles med Palladios villaer. Det er lett å dra kjensel på karaktertrekkene: den
opphevede plattformen, portikoen med seks søyler, og kuppelen.
Flere ganger rekonstruerte han tempelet av Fortuna Primigenia, Palestrina 80 f. Kr.,
som ble til inspirasjon for flere sentraliserte templer, så som Barbarotempelet i Maser,
1580.
 Palladio i vinterlandskap, Foto:forfatteren
"Fire bøker om arkitektur"
Palladio sa om Villa Rotunda: "Tomten er en av de mest inntagende som finnes,
fordi den er på en bakketopp, med vennlig skrånende adkomstveier, og omgitt av andre
sjarmerende åser, som gir en stor teatereffekt, og det er alt sammen kultivert... Og
fordi den nyter den mest elskelige utsikt i alle retninger, som både kan rammes inn og
betraktes på avstand, – og en del av landskapet når horisonten, – ble det
bygget loggiaer på alle sider."
Palladio modellerte sin egen bok, Quattro libri dell’architettura, publisert i
1570. Han hentet inspirasjon fra Serlios syv bøker med overbevisende
tresnittillustrasjoner, og Vitrivius’ De architectura 100 f. Kr og Albertis De re
aedificatoria 1450 (den ideelle kirke av renessansen – det første skriftlige program
for renessansearkitekturen, basert på Vitrivius).
Palladio og tiden etter
Palladio har influert senere arkitekter så mye at vi kommer til stilbegrepet
palladianisme. Inigo Jones (1573-1652) var Palladios første engelske arvtager, og ble
fulgt av flere, som f.eks. Thomas Jefferson i USA på begynnelsen av 1800-tallet.
Det er forunderlig at man ved utgangen av det 20. århundre diskuterer for eller imot
klassisk eller modernistisk arkitektur som om det skulle være "one man’s meat
and the other man’s poison". Det burde være større rom for å diskutere
klassisk arkitektur som det muliges kunst.
Konklusjon: Palladio var den mest innflytelsesrike renessansarkitekten, også for
engelsk og amerikansk arkitektur.
Ikonografi
Sirkelen er det nærmeste en kommer naturens skaperverk, ifølge Alberti, slik som
kloden, trærne og fuglenes rede. Den har alltid vært et fullkomment symbol i
kristendommen på den mytiske forening i treenigheten.
Trekanten som går igjen i portikoen, er et guddommelig symbol i kristendommen på den
mytiske forening i treenigheten.
Kvadratet er derimot et jordisk symbol som med sine fire hjørner viser til verdens
oppdeling i fire verdenshjørner og til vinder, årstider, livsfaser. Kvadratet oppfattes
som en skremmende inndeling i enkelte kulturer, f.eks. gresk og orientalsk, kanskje fordi
det tilhører den statiske formgruppen...
Rosa Sorgenfri
|
