|
Av
Arnstein Arneberg
Var ikke Poundbury bygget, ville denne nabolandsbyen til Dorchester i
Dorset, England blitt utvidet som engelske småbyer flest. Med
rekkehus og lave
blokker.
Det ville blitt spredt klyngevis, skrikende i nye, lyse materialer,
som sår i områdets åpne og bølgende kulturlandskap hvor
menneskeskapte innslag ennå er preget av lokale byggematerialer som
stein og tegl.
Poundbury
reiser seg fortsatt og utvides stadig, men nok står ferdig og er tatt
i bruk til at besøkende kan danne seg et godt bilde av prosjektet.
Fortsatt venter flere forretningslokaler på sine virksomheter, noe
som fordrer høyere kundegrunnlag enn dagens.
Ideen
med Poundbury er å skape en forstad med alle moderne funksjoner, men
med tradisjonelle, innarbeidete, trivselsskapende kvaliteter i behold.
At folk søker til nabolag med tradisjonell bebyggelse - uten
skjemmende innslag av nyere dato - har lenge vært en trend i England
som hos oss. Her skapes det moderne, funksjonelle boliger med det
siste innen VVS, elektronikk etc, samtidig som beboeren opplever
nettopp de visuelle kvalitetene som ramme omkring sin hjemmetilværelse,
som man ofte må bo i noe gammeldags og upraktisk for å kunne glede
seg over.
De
åpne, rene gatebildene over alt, skyldes ikke minst en himmel uten
kabler og gater frie for parkerte biler. Bilfri nostalgi? Langt ifra,
her er det lagt opp til rikelig med garasjer og parkeringsplasser inne
i kvartalene, ute av syne. Inn bak husene som vender mot gaten må man
også for å finne Poundburys småverksteder og håndverksbedrifter.
I
Poundbury finner man brede gater og smale smug, rette og krumme, foran
de største og viktigste bygningene er det åpne plasser. Variasjon er
også stikkordet for bebyggelsen, hvor farger og materialer binder de
forskjellige fasadene sammen. Dermed er mye av den tradisjonelle småbyens
sjarm ivaretatt: Man opplever den som et enhetlig sted hvor alt er
forankret i den lokale tradisjonen, samtidig som man over alt møtes
av nye syn og overraskelser.
|
