Å trekke den konklusjon at Fehns "nytolkninger" er det samme som tradisjonelle nytolkninger, er ensbetydende med å føre leseren bak lyset. Det ligger nemlig en fundamental forskjell i arbeidsmetodikk mellom tradisjonelle og modernistiske arkitekter. Den modernistiske metodologi har vist seg å føre til resultater som, i sammenligning med all den prakt som den tradisjonelle representerer, i stor grad kan betegnes som destruktive. Ingenting kan bli mer misvisende enn å fremstille den ene som en progressiv fortsettelse av den andre, siden premissene er svært forskjellige.

Problemløser

Den tradisjonelle arkitekt var og er først og fremst en problemløser, hans "nytolkning" består av et kreativt svar på konkrete nye problemer. Han rydder ikke sitt bord for all fortid foran hver ny oppgave, slik den modernistiske gjør. Tvert imot, han er dypt oppslukt av tradisjonen, som han ikke prøver å forandre, men forbedre og tilpasse nye oppgaver. Det var en organisk prosess basert på arkitektens estetiske kunnskaper og funksjonelle krav i forandring.

Modernisten er en fri kunstner, en skaper, som gjennom sitt ego får kontakt med sakenes sanne ansikt, ja med Sannheten selv, en egenskap som bare få utvalgte kan disponere. Det er vel overflødig å nevne at han lik Gud alltid skaper fra ingenting. Tradisjon er en begrensning for hans kreative frihet og må dermed vike. Hans forhold til konkrete funksjonelle og estetiske problemer er mildt sagt nonchalant. Han skaper jo, løser ikke trivielle vanskeligheter som teknikken nok vil ta seg av likevel. Geniet vurderes ikke etter resultater, men etter motiver!

Hvis vi kaller den første modellen objektiv eller klassisk, kan vi kalle den andre subjektiv eller romantisk. Det er ikke vanskelig å se at selv om min beskrivelse er noe karikert, er modernismen virkelighetsfjern og tenderende mot det meningsløse. Den formidler kunstnerens fantasier, ikke svar på konkrete behov. Siden Sverre Fehn ikke bare er en prominent representant for denne retningen innen arkitekturen, men selve legemliggjørelsen av den romantiske helten og hele mytologien bak, er det legitimt å spørre om hans opphøyethet i dag ikke dermed er hele den romantiske modellens helliggjørelse.

Kunstnerisk frihet? En vismann sa en gang at når man knuser flasken for å befri væsken, så spilles den bare.

I Mari Lendings innlegg i Aftenposten (18.1.) forsøker hun så godt som å benekte at det finnes forskjell mellom det "klassiske" og det "modernistiske". Siden mitt navn stadig dukker opp i innleggene, føler jeg meg berettiget til å kaste lys over et helt avgjørende fenomen hun ikke later til å se. Lending omtaler vårt forslag til Edvard Munchs Hall som "fullstendig absurd" og skriver at det ". . . bidro til å forvirre debatten og til å lede den over i en merkelig diskusjon om "klassisk" versus "modernistisk arkitektur", bygget på "falske motsetninger"". Omgivelsenes forfall og almenhetens fortvilelse skyldes etter vår mening en feilslått filosofisk doktrine. Denne ligger bak modernistisk kunst og arkitektur, og er ikke bare forskjellig, men i direkte motsetning til den tradisjonelle eller klassiske. Sitatene viser klart at det kreves ytterligere presisering av de to nøkkelbegreper sammen med deres underbyggende doktriner. Men først må det understrekes at i motsetning til det som Lending skriver, utgrenser ikke vi begreper som endring, fornyelse eller bearbeidelse fra tradisjonen. Tvert om, det er nettopp gjennom endring, fornyelse og bearbeidelse at tradisjonen utvikler seg. I motsetning til det inntrykket hun prøver å skape, er tradisjon på ingen måte et statisk begrep, men tvert imot en i aller høyeste grad dynamisk og åpen prosess. Brudd, derimot, hører modernismen til og utgjør en viktig forskjell mellom det "klassiske" og det "modernistiske".

Skjønnhet

Stridens kjerne og opphav ligger i synet på begrepet "skjønnhet". Tradisjonen og klassisismen ser skjønnheten som objektivt eksisterende faktum, uavhengig av vår persepsjon og vurdering, en objektiv egenskap ved ting (Alberti). Den er der for å oppdages.

Til dette sier modernismen at skjønnheten i beste fall er en subjektiv følelse. Skjønnhet og glede er ingenting annet, skrev Descartes, enn vårt forhold til en gjenstand. Skjønnheten er av sin natur knyttet til mottageren, sa Hume.

De vender fra det objektive til det subjektive og relative. Fra det objektivt eksisterende til noe som er avhengig av om vi liker det eller ei.

Tradisjonalisten oppdager skjønnheten mens modernisten skaper den. I klassisk arkitektur kommer skjønnheten til uttrykk i proporsjonssystemer, som man må lære. For modernisten er proporsjonene noe man kan forholde seg helt fritt til. Generelt er det tradisjonelle eller klassiske synet at vi kan bli sikre på hva som er skjønt, mens den modernistiske estetikk kun snakker om det som vi subjektivt synes er vakkert. Hva som er kunst, er helt opp til den enkelte kunstner.

Subjektiv og personlig

For klassisisten er kunstens mål resultatet, et verk så tilnærmet perfeksjon som mulig. For modernisten, derimot, ligger kunstens vesen i motivet, hvor autentisitet er en viktig faktor. Kunsten er da en subjektiv og personlig sak, som enhver kan skape etter sin egen visjon.

For klassisisten kan nyskaping ikke være et mål i seg selv, målet er jo å få til et mest mulig perfekt verk, og dette kan kun skje etter objektivt eksisterende regler. Nyskaping er da et resultat av tilpasning av reglene til nye situasjoner og problemer. For modernisten er kreativiteten det primære. Enhver kunstner har dermed lov og plikt å søke etter stadig nye uttrykksformer.

Dette viser forhåpentlig at motsetningene mellom det tradisjonelle/klassiske og det modernistiske ikke er falske eller uklare. Tvert imot, det er på grunn av motsetningene at resultatene blir diametralt forskjellige. Dette er viktig å være klar over, uansett hvilken orientering man velger. Fremtidens arkitektur - våre omgivelser - avhenger av hvilke estetiskfilosofiske premisser vi legger til grunn for hva vi skaper.