|
Edvard
MUNCH i Pilestredet
En skam - Det syke museum
av
Morten Krogstad ( fra Victory nr 2 - 2000)
Når man i dag går omkring på Munchmuseet og ser de nedslitte lokalene
og hører om de skadede maleriene i magasinene, får man en følelse av at
vi her til lands lider av en absurd sykdom.
Vi greier det vanskeligste - å pumpe olje opp på 300 meters dyp ute i
Nordsjøen ved hjelp av verdens mest avanserte teknologi. Milliarder
flyter opp - og inn - og ut. Med enklere ting er det verre. Når vi skal
gjøre noe for det mest selvfølgelige innen kulturen, da pusser og
polerer vi hvert eneste kronestykke. Eller - når man innimellom har fått
dårlig nok samvittighet og vedtar å ta et krafttak for kulturen, da
kliner man til med 60.000 kroner til nye ishockeyvant på Stampesletta.
I Edvard Munchs fotspor
I en større anlagt artikkel i ZEIT i februar 1998 skildrer
journalisten sine observasjoner etter en reise rundt omkring på Østlandet,
hvor han oppsøker de steder som har spesiell tilknytning til Edvard
Munch. Til sin forundring finner han bare patetiske rester av minner om
Norges
største billedkunstner gjennom tidene. Han er ganske rystet.
Men det er åpenbart ikke vi, for da hadde vi vel gjort noe med
det. Vi kan ved selvsyn en dag det måtte passe, ta oss en tur på
Munchmuseet på Tøyen og se elendigheten; gulvtepper med tråder i været
som krokketbøyler, som publikum stadig snubler i. "Jeg vet ikke om
det er forfallet eller kunsten som gjør sterkest inntrykk på
publikum", sier museumssjef Arne Eggum til Aftenposten 7. januar
2000.
Hovedstadens innsats
Man kan bli ganske fortørnet, men samtidig skal man jo ikke stikke under
en stol at mye godt er gjort. Museet er nå tross alt der, og utvidet og
forbedret på mange måter. Men det er jo litt pinlig at det er skjedd med
stor snedighet og manøvre overfor utenlandske industriselskaper, som
synes at det er interessant for deres egen kultiverte profil i hjemlandet,
i Japan og Tyskland, å kunne smykke seg med milde gaver til kulturelle
u-land. U-land da i den opprinnelige betydningen av ordet.
Edvard Munch i Kristiania og Oslo
I 1946 ervervet Oslo kommune Edvard Munchs eiendom Ekely, med blant annet
et stort våningshus i sveitserstil fra 1870-årene og et atelier i mur,
som han lot oppføre i 1929. Munch bodde på Ekely fra 1916 til sin død i
1944. I de fleste land som har eksistert en stund ville antagelig slike
kulturminner blitt pleiet med pietet og omsorg. Munch hadde maktet å
etablere seg som kanskje den mest banebrytende og selvstendige skikkelse
innen ekspresjonistisk malerkunst, og som den ledende innen symbolismen.
Dessuten hadde han i 1940 testamentert til Oslo hele sin private samling
av malerier, trykk, akvareller og tegninger - i vår tid anslått til en
verdi av ca. ti milliarder kroner. Hovedstaden hadde de beste grunner til
å hegne om kulturminner med tilknytning til sin store sønn. Som takk for
Munchs storslåtte gave lot kommunen sveitserstilsvillaen rive i 1960.
Siden ble det også fremmet forslag om å rive det mest eklatante
minnesmerke man kan forestille seg – malerens eget atelier, som i årevis
ble stående og forfalle. Men rivingen ble hindret. I dag er det
rehabilitert og har fått en drifts- og virksomhetsplan, men det er først
og fremst Ekelykunstnernes og "Stiftelsen Edvard Munchs
Atelier"s fortjeneste, selv om Oslo kommune, bl.a. ved byantikvaren,
etter
hvert kom mer på banen. Atelieret ble gjenreist med støtte bl.a. fra
tyske Ruhrgas, som fulgte opp de betydelige donasjoner fra IDEMITSU KOSAN
Company/Ltd. ved ombyggingen og utvidelsen av Munchmuseet på Tøyen.
(La oss i en parentes minne om at alt er ved det gamle: For noen ganske få
måneder siden rev man maleren Peder Balkes vakre senklassisistiske hjem i
Schultzgate 1 på Majorstuen i Oslo. Bygningen ble oppført som bolig for
hans familie i 1880.Balke var elev av J.C. Dahl, og demonstrerte et slikt
talent at han fikk dekorasjonsoppdrag i Louvre for den franske konge Louis
Philippe. Men det er jo lenge siden nå ... .. .Og vekk er boligen!).
Vi bør vel likevel, for også å tenne et lys i mørket, bringe til
erindringen at Oslo kommune ikke alltid har vært så vaklende og knegen,
men til tider demonstrert imponerende beslutningskraft og kultivert
storsinn. Det mest imponerende eksempel på dette var den storslåtte
satsing på Gustav Vigeland i Frognerparken. Men dette var i 1920-årene,
da alle unntatt skipsredere var lut fattige. Men myndighetene, på vegne
av allmennheten, grep dyrtiden i halsen og lot en kunstner og hans korps
utfolde seg i den store stil - i et omfang som knapt har sin like i
verdens kunsthistorie. Det høres svulstig ut, men slik var det.
At kommune og stat ikke har maktet å følge opp dette praktfulle
anlegg i den mer hverdagslige pleie, se det er en annen sørgelig sak.
Edvard Munch i Pilestredet
Ved hjørnet av St. Olavs gate og Pilestredet ligger det i dag tre leiegårder
på rad, med nummer 30, 30 B og 30 C. C er okkupert og midlertidig
forhandlet av kommunen til organisasjonen"Blitz" som senter for
venstreradikal ungdom og lokalradio. Gjennom ulike aksjoner har "Blitz"
gjort gården kjent over det ganske land - og lenger. De to nabogårdene
står tomme - og forfaller. Det gjør forsåvidt også hjørnegården, men
den har iallfall det minste vedlikehold og omsorg som
følger av daglig bruk.
Familien Munch bodde i Pilestredet 30 og 30 B - altså ikke i "Blitz"-gården.
Det besynderlige er at kommunens tidligere forslag gikk ut på å rive
nettopp de to gårder som familien bodde i. I alle gårdene er forfall og
slitasje kommet så langt at det må inn ekstraordinære tiltak – både
økonomiske og håndverksfaglige. Byantikvaren og Riksantikvar er enige om
at denne delen av kvartalet og Pilestredet representerer umistelige
kulturminner, og at det må vedtas enten spesialområdevern eller fredning
for gårdene.
Oslo Byes Vels utkast til prosjekt
Disse by- og kulturhistorisk viktige eiendommer bør reddes for
ettertiden. Gårdene er viktige kulturminner i seg selv, og dessuten har
Pilestredet 30 og 30 B spesiell interesse idet Edvard Munch bodde her som
barn, og fordi - som det heter på det kulturhistoriske skiltet på
eiendommen: "ERINDRINGSBILDER HERFRA ER BRUKT SOM MOTIVER I HANS
KUNST. For de tre eiendommene
bør det utvikles et prosjekt med sikte på å redde de gamle bygårdene
fra forfall og riving.
Dernest bør det utvikles et Edvard Munch-senter; dvs. med virksomheter og
tilbud knyttet til
kunstnerens
livsverk, til malerkunst, kunstnerisk "ettervekst" og som
valfartsmål for interesserte. Rivingen av hjørnegården 28 var
helt unødvendig og et tap for det kulturhistoriske sammenhengen i
kvartalet, men legger likevel til rette for et noe større anlagt nybygg
som kan dekke funksjoner i form av galleri, foredragssal, møterom,
auditorium, stort atelier, kontorer, eventuelt kafé
og/eller restaurant. Et galleri her kan ta av for presset fra
museet på Tøyen, ved at en del av de tidlige, sentrale verker kan
plasseres i Pilestredet. Dessuten kan en del arbeider fra de store
magasinene rotere her.
En foredragssal vil kunne bli selve det livgivende hjerte i senteret - både
til lokal og regional virksomhet, men også til inntektsgivende utleie.
Viktig blir da salens størrelse og form; kanskje bør et
"auditorium" i "arenaform" vurderes.
Det kunne inneholde inntektsgivende boliger, samt evt. en del
rimelige og honorære hybler med arbeidsrom/atelier. Kanskje kunne det være
én spesielt attraktiv leilighet m. atelier som kunne tilbys våre egne
og/eller utenlandske kunstnere for ett år av gangen.
Kulturhistoriske bygningsressurser
I hovedstaden fins det en rekke kulturhistorisk verdifulle bygninger med
uavklaret funksjon. De representerer store ressurser og interessante
bruksmuligheter; Vestbanestasjonen, Norges Bank (Samtidsmuseet),
Ekebergrestauranten, Sjømannsskolen på Ekeberg, Hovedpostkontoret i
Dronningens gate - for bare å nevne noen. Det er neppe noen, ikke engang
de som brenner for moderne kunst, som synes at Samfunnsmuseet er noe egnet
sted for vår tids allsidige og
mangeslungne kunstneriske uttrykksformer. Det er noe ved den moderne
kunsts vesen at den ikke bare trenger utstillingslokaler, men også større
handlingsrom. Men i tillegg fins det store lagre av nasjonale skulptur- og
maleri-
skatter som ikke har noe naturlig visningssted, og følgelig bare
kan oppleves ved improviserte utstillinger i mer eller mindre tilfeldige
lokaler.
Pilestredet i den store museumskabalen.
*
Samtidsmuseet kan overta Munch-museets anlegg på Tøyen. Her vil det
kunne utvikles et moderne anlegg med rike muligheter for både tilbygg og
nybygg - eventuelt en markant ny hovedbygning, med muligheter for en større
anlagt skulpturpark.
* Norges Bank på Bankplassen kan bli enten Nobelpris- og fredsmuseum -
eller Nasjonalromantisk museum for kunstnere som J.C. Dahl, Adolph
Tidemand, Hans Gude, Thomas Fearnley, Frits Thaulow, Hans Heyerdahl,
Christian Skredsvik, Stephan Sinding, Brynjulf Bergslien, Amaldus Nielsen,
Aksel Ender, Hans Dahl, Christian Krohg, J.F. Eckersberg, Harriet
Backer, Gerhard Munthe, Lars Hertervig, Erik Werenskiold, Theodor
Kittelsen ... .. .
* Sjømannsskolen på Ekeberg kunne, med sin fabelaktige beliggenhet, gå
inn i denne kabalen f.eks. som et tilbud for nåtidskunst som ikke er slått
gjennom: rotere samtidskunst på årsbasis det som høstutstillingen viser
noen korte uker. Kanskje med en spesiell avdeling for eldre arbeider som
ellers er stuet bort i magasiner.
* Historisk museum, som antagelig vil flytte sine samlinger til nye og eldre
lokaler i Middelalderbyen under Ekeberg, blir stilt i det fri og kan bli
Munchmuseum. Det geniale med dette, er at det da kan knyttes til
Nasjonalgalleriet, som har sikret seg 58 av de meste sentrale malerier
av Munch, samt en stor samling tegninger og
trykk. Som nærmeste nabo ligger Universitetets Aula med sine storslagne
veggdekorasjoner, "Solen", "Historien" og "Alma
Mater".
*
I dette bildet faller et Munchsenter i Pilestredet, med bygninger direkte
knyttet til hans tidlige oppvekst i Kristiania, pent på plass. En del av
de planlagte funksjoner her vil kunne leases til Universitetet som del av
dets etablerte virksomhet, i form av forelesningslokaler, kollokvierom
o.l.,
kanskje særlig for studenter innen humoniora, og særlig kunsthistorie.
Her vil dessuten kunne presenteres en fast samling av for eksempel
"erindringsmotiver" fra Munchs tidlige barndom, samt vises
bilder hentet fra de store magasinene - i tillegg til at det vil kunne
fungere som et kulturhistorisk attraktivt reisemål.
*
Arealene under Tullinløkka kan opparbeides som magasiner, slik at
muligheten for et parkanlegg over kan bevares.
*
Edvard Munch er den eneste av nasjonens største "ånder" som
ennå ikke har fått sitt eget monument i hovedstaden. Det har nok sin
grunn, og en del av forklaringen kan nok være at han både ved sin
livsstil, holdninger, frisinn og avsløringer la seg ut med, ikke bare den
bornerte del av borgerskapet, men også antastet det brede og dype
verdisyn i samfunnet.
Gi Munch et naturlig minnesmerke i hovedstadens sentrum -
sett i stand hans bardomshjem. Og finn en verdig plass til en skulptur i nærheten!
Morten Krogstad Kvernfaret 12 0383
Oslo
Tlf.: 22 50 26 95
E-post: mkrogsta@online.no .
|