|
Urbanitetens tidløse prinsipper. -
Vi kan om vi ønsker det anlegge nye bykjerner som umiddelbart vil ha de
samme kvaliteter som såkalte historiske bysentra. -
Modernitet og modernisme er klart atskilte fenomener og kan ikke
blandes sammen.
Det finnes universelle prinsipper for å bygge gode byer og landsbyer. Disse er uavhengige av tid, klima og kultur. De er i bunn og grunn antropologiske prinsipper, knyttet til menneskets fysiske og mentale yteevne. Gater og plasser, storbyer, småbyer og urbane strøk, byggemetoder og arkitektur av en viss type, størrelse og karakter, estetikk, tetthet og funksjonelt mangfold utgjør byformingens sentrale grunnprinsipper. De må ikke forveksles med forstadbyggingens grunnprinsipper. Metodene bak tradisjonell arkitektur og byforming er ikke historiske fenomener; de kan derfor ikke erklæres som foreldede. De er praktiske svar på praktiske problemer. De er like tidløse som prinsippene bak musikalsk harmoni, språk, vitenskap og gastronomi. Modernismens filosofiske feilgrep ligger i den infantile ambisjonen om helt og holdent å avskaffe prinsippene bak tradisjonell arkitektur og urbanisme. De arkitekter som i dag hevder å skape det 21. århundrets nye arkitektur og urbanisme, er enda mer på feilspor enn den tidlige modernismens mestere. Modernismen kan ikke lenger påberope seg, i strid med kjensgjerninger vi ser over alt, til å være den eneste gyldige representant for moderniteten. Modernitet og modernisme er klart atskilte fenomener og kan ikke blandes sammen. Modernismen springer, som så mange andre «ismer», ut fra en overdreven, muligens patologisk, higen etter modernitet. I likhet med andre former for fundamentalisme er den i sitt vesen innskrenkende og tyrannisk. Ønsker modernismen å bli en konstruktiv del av den moderne demokratiske verden, må den omsider erkjenne at demokrati er tuftet på toleranse og ekte mangfold. Demokratisk toleranse må også innen arkitektur og urbanisme bygge på en grunnleggende gjensidighet som er konstitusjonelt forankret. Uten en slik holdningsendring vil modernismen bli en avlegs ideologi fra det 20. århundre. Det urbane rom er et strukturert og strukturerende tomrom. Det har et hierarki, det har dimensjoner og særpreg. Det kan ikke være en rest etter tilfeldige byggeoperasjoner. For store urbane rom er sløseri, en misforstått luksus. For små er feilplassert sparsommelighet. Alle bygninger har en offentlig fasade med positiv eller negativ innvirkning på det offentlige rom – de beriker eller forringer. Gater og plasser i deres ulike varianter er fellesrommets optimale form. Verken offentlig eller privat virksomhet skaper offentlige rom som et naturlig biprodukt av sine aktiviteter. Offentlige rom og offentlige sfærer, med deres skjønnhet og harmoni, deres estetiske kvaliteter og sosialiseringsevne oppstår aldri av seg selv, men ut fra en kultivert fremsynthet og vilje. Offentlige roms kvalitet skapes ikke av deres alder, men av iboende egenskaper i prinsippene de er basert på. Ikke engang tusen år med vekst i forstedene vil kunne skape noe som ligner siviliseringskraften i de urbane grunnideene. Bysentra blir ikke betegnet som historiske på grunn av alder, men på grunn av modenheten og styrken i deres organiserende prinsipper. Disse prinsippene er overskridende og tidløse. Vi kjenner dem, og vi kan om vi ønsker det anlegge nye bykjerner som umiddelbart vil ha de samme kvaliteter som såkalte historiske bysentra. Også i dag, og på alle kontinenter, har vi offentlige og private bygninger, sakrale og profane bygninger, bygninger for familier og bygninger for store forsamlinger, bygninger for hvile og for næringsvirksomhet, for stillhet og for musikk, for ensomhet og fellesskap, for produksjon og konsum, for å gjemme seg og for å vise seg frem. Arkitekturen må makte å uttrykke kontraster, motsetninger og særpreg på en utvetydig, innlysende, tradisjonell og akseptert måte. Arkitekturen må bli forstått og akseptert uten forklaringer og anstrengelser. Både vitenskapen og kunsten bak byforming og bak byggingen av forsteder er kjent for oss. Hvorvidt vi velger det ene eller det andre har ingenting med historisk skjebne å gjøre, men er et kulturelt og politisk valg. Det finnes ingen unnskyldninger – verken sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle, psykologiske, religiøse, historiske, eller rett og slett menneskelige – for å anlegge forsteder, for å ødelegge byer og landområder. Byforming innebærer ansvarlig økonomisk tenkning. Forstadsbygging er en korrumpert form for utvikling. Det er ikke historie og alder, men struktur og ideer som gir urbane omgivelser kvalitet. Vi er ikke interessert i historiske bysentra og bygninger på grunn av deres alder, men på grunn av styrken i deres organisasjonsprinsipper. Hvorvidt en bygning av en stor arkitekt har stått i 500 år eller bare i ett, endrer ikke nevneverdig på dens kvaliteter. Det avgjørende er bygningens struktur og materialenes og formgivningens sanselige kvalitet. Originaliteten ved en stor bygning er ikke å finne i materialenes alder, men i prosjektets originalitet. Når det gjelder arkitektur eller urbanisme, har de grunnleggende prinsippene universell gyldighet. Realiseringen er derimot alltid lokal eller regional, tilpasset et bestemt klima, en bestemt topografi, bestemte materialer og bestemte næringer, altså en geografisk og kulturell ramme. Kun monumentalarkitekturen overskrider sitt regionale opphav. Selv om den er forankret i det folkelige i en region (toscansk, dorisk, jonisk osv.) eller i et dynastis eller kongedømmes stiluttrykk, overskrider monumentalarkitekturens kunstneriske utforming og symbolske koder både sted og opprinnelse og muliggjør en nær universell anvendelse. Monumentalarkitekturen representerer en ekte internasjonal stil. Dens styrke og gyldighet opprettholdes gjennom begrensning av utbredelsen, ved kun å benytte den for enestående og symbolsk viktige bygninger. Léon Krier er arkitekt og byplanlegger. Bosatt i Klaviers, Provence.
Han er bl.a. kjent som planlegger av den nye byen Poundbury
i Dorset, England som bygges nå på initiativ av Prince Charles. Kriers siste bok er “Architecture – Choice or Fate” ( Papadakis
– London ). Artikkelen
er bearbeidet til norsk av Audun Engh og Erling Okkenhaug. |
 |
Stiftelsen
Byens Fornyelse |
|
Til første side | Bakgrunn | Nettverket | Arkitektur | Utstillinger | Prosjekter | Nytt | International |
