| TRADISJON
ELLER EKSPERIMENT PÅ BAKKLANDET? Av Audun Engh, Byens Fornyelse.
Den gamle trehusbebyggelsen på Bakklandet i Trondhelm ble reddet på 70-tallet
takket være intens kamp fra beboere og bevaringstilhengere. Idag er omtrent alle glade
for utfallet, men en ny strid er oppstått om hvordan nye bolighus i bydelen skal se ut.
Skal det bygges nytt i samme stil som den gamle bebyggelsen, eller skal man slippe til
arkitekter som står for en modernistisk stil? Kommunen har gjennom sin
arkitektkonkurranse for Bakklandet lagt opp til nybygg i kontrast til det gamle.
Arkitektene i byen er splittet i saken. Den store debatten om utbyggingen på Bakklandet
vil trolig komme når byens innbyggere og folkevalgte blir bevisste om vinnerutkastets
konsekvenser for den historiske helheten på Bakklandet.
Vi kan vente lignende debatter flere steder i landet i årene fremover. Mange
modernistiske arkitekter ønsker å ta et oppgjør med det de kaller "nostalgi".
De er mer opptatt av egen fri utfoldelse enn av tilpasning til lokal byggeskikk.
"Byens Fornyelse" er enig i at endel av de senere års nybygg på Bakklandet
hverken er fugl eller fisk i forhold til den bevarte bebyggelsen. Konkurranseinnbyderne
ville løse dette problemet ved å oppgi idealet om at nybygg på Bakklandet skal
respektere den lokale byggeskikken. Innbydelsen ekskluderte dermed arkitekter som isteden
søker svar på utfordringene ved i større grad å ta utgangspunkt i den gamle
bebyggelsens særpreg. Slik man for eksempel kan se det i Nedre Bakklandet 30, et nybygg
preget av respektfull innsikt i Bakklandsarkitekturen og gjennomført kvalitet i
handverket.
For å vise et alternativ til konkurransens modernistiske grunnlag anmodet vi
arkitektene Arne Sødal og Olav Bjerve om å tegne et forslag til boliger på den ene av
tomtene; ved Brubakken. De to ble spurt ikke minst fordi de har inngående kjennskap til
denne typen bebyggelse. Olav Bjerve var på 70-tallet aktiv i kampen for å redde
Bakklandet fra motorveiutbygging, og han foretok en meget omfattende fasadeoppmåling av
et femtitall bygninger på Bakklandet. Arne Sødal laget sammen med Knut Selberg en
formingsrettleder for trehusbebyggelse av "Møllenbergtypen". Forslaget ble vist
på vår utstilling "Tradisjonsbasert Arkitektur" i mai. Kopisett av Sødal og
Bjerves forslag er etter avtale med ledelsen i arkitektforeningen lagt ut på
debattmøtet, men vi fikk avslag på anmodningen om å få henge opp plansjer over de
samme planene. Etter vår mening er det sentrale debattemaet om Bakklandet fortjener
vinnerutkastet fra konkurransen, eller om nybyggene heller bør være tradisjonsbaserte
slik Sødal og Bjerves forslag er ett eksempel på. Uansett løfter gitt i innbydelsen er
det slett ikke sikkert at Trondheims folkevalgte til slutt vil selge tomtene med plikt til
å oppføre vinnerutkastet. I denne sammenheng burde det ha vært en selvfølge å la
møtedeltakerne få best mulig innsikt også i alternative modeller.
ANGREPENE PÅ BAKKLANDET:
FRA 70-TALLETS MOTORVEIER TIL 90-TALLETS MODERNISME.
I et intervju i "Under Dusken" omtaler byhistorikeren Ola Svein Stugu kampen
om Bakklandet som uttrykk for "to djupt ulike verdisyn"-. "På den eine
sida sto Trondheim kommune med ei konsekvent overtyding om moderniseringsprosjektet som
den sanne vegen til velferd og velstand. På den andre sida stå en bred og sterk
motrørsle". Motkreftene vant over motorveibyggerne.
Stugu påpeker at arkitektene spilte en sentral men ulik rolle i debatten til ulike
tider: "På 60-talet var det den modernistiske tankegangen som råda i yrkesgruppa,
medan ho på 70- og 80-talet har vore ein av dei sterkaste motstandarane av
moderniseringslinja".
Stugu mener kommunens gamle holdninger skikker hodet fram igjen i Svartlamonsaken. Vi
vil spørre om ikke arkitektkonkurransen på Bakklandet også er uttrykk for en
tilbakevending til det gamle moderniseringsprosjektet. De samme kommunale toppsjefen som
har ivret for riving av Svartlamon ønsker modernistisk arkitektur på Bakklandet. Vinnerutkastet er basert på riving av nærmeste nabo-, Øvre
Bakklandet 39. Professor Sven Erik Svendsen omtaler i Arkitektnytt Sødal og Bjerves
forslag som "mosegrodd". Jurymedlem Tore Brantenberg hyller "det gode
brudd" og Trygve Lundemo i Adresseavisen gleder seg over at man gjennom konkurransen
"er på vei bort fra nostalgi-tyranniet".
Juryen ønsker å bevare den gamle bebyggelsen, men de vil parkere Bakklandets historie
på et sidespor. Å bygge videre på bydelens egen byggeskikk er tabu; det kalles
"kopiering" og å "falle i pastisj-fella". På spørsmål om hvorfor
han tegnet små glugger framfor de store vinduene som preger den eldre bebyggelsen på
Bakklandet, svarte en av arkitektene bak vinnerutkastet at de nye husene måtte skille seg
fra de gamle.
På Svartlamon tenker beboerne helt annerledes. Deres egen bevaringsplan er basert på
oppføring av nye rimelige boliger i tradisjonell stil for å gjenskape helheten i
bydelen. Beboerne på Svartlamon er som kjent engasjert i et mangfold av nyskapende og
moderne kulturelle uttrykk. Det er interessant at de samtidig opplever tradisjonsbasert
arkitektur som den beste ramme for sin selvstyrte livsutfoldelse. Er de ofre for
"nostalgityranni"?
Den nye trusselen mot Bakklandet fremtrer med moteriktig image og kreativt alibi. I
1998 er ikke drivkraften matpakkekjørernes ønske om å komme raskt til kontoret, men
ambisiøse arkitekters behov for spennende utfordringer. Vinnerne uttrykte 5.9. til
Adresseavisen at det viktigste for dem var arkitektstandens positive reaksjon. Seieren
blir en "pangstart på karrieren".
UDEMOKRATISK SAKSBEHANDLING.
Konkurranseinnbydelsen for Bakklandet inneholdt flere kontroversielle elementer: For
det første ba man utvetydig om forslag preget av kontrast og et modernistisk formspråk.
For det andre åpnet man for å bryte gjeldende regulering. For det tredje nærmest
garanterte man at vinnerutkastet vil bli oppført gjennom et pålegg til tomtekjøper.
Disse klare faringene ble aldri diskutert med folkevalgte organer i Trondheim. Visstnok
gitt en muntlig orientering til formannskapet. Det ble heller ikke lagt opp til noen form
for offentlig debatt eller informasjon til beboerne på Bakklandet før konkurransen ble
utlyst. Dette er ganske spesielt når man vet det er beboerne og slett ikke kommunen som
har æren for at det idag overhode er noen gammel bebyggelse å forholde seg til.
Kommunens videre opplegg er at man vil bearbeide prosjektet i samarbeid med
arkitektene. Så skal tomtene frembys for salg med oppføring av vinnerprosjektet som et
punkt i kjøpekontrakten. Inngått kjøpekontrakt tenkes fremlagt for formannskapet til
godkjenning som en ordinær salgssak. Administrasjonen har tydeligvis basert seg på at de
folkevalgte heller ikke vil våge å gå mot prosjektet når utbygger i neste omgang
søker byggetillatelse.
Arkitektkonkurransen fremstår på denne måte som et forsøk fra administrasjonen på
å drive bypolitikk i nært samarbeid med visse fagmiljøer, men på bekostning av de
folkevalgtes rett til å styre utviklingen på Bakklandet.
Når det nå åpenbart blir en offentlig debatt om hva slags nybygg man ønsker på
Bakklandet, vil det trolig også bli et ønske fra politisk hold om å ta opp saken i
bystyret eller på komitenivå. Det kan ikke være tvil om at de folkevalgte har
kompetanse til å vurdere fritt om de ønsker å pålegge en kjøper av tomtene å benytte
vinnerutkastet. Tross løfter i konkurranseinnbydelsen vil Trondheims politikere kunne
vedta at vinnerutkastet ikke skal tas inn i kjøpekontrakten. Dersom det blir politisk
flertall for å bekrefte og forsterke kravet om tilpasning ved fremtidig nybygging på
Bakklandet, vil vinnerutkastet kunne avvises selv om utbygger fremmer det som byggesak.
Løftet om realisering av vinnerutkastet var uttrykk for en kanskje dårlig begrunnet
tiltro til egen makt hos utlyserne av konkurransen. Blir det intet oppdrag for
arkitektene, er dette likevel en velkjent situasjon for deltakere i arkitektkonkurranser.
Det finnes egne regier for økonomisk kompensasjon til arkitektene i slike tilfeller.
DYKTIG UTFØRT ARKITEKTUR, MEN IKKE DET RETTE FOR BAKKLANDET?
Juryen roser vinnerne for deres faglige kompetanse og for "et djervt formspråk
som gjenspeiler sin samtid". I forbindelse med Bakklandet-debatten er det ikke behov
for å stille spørsmålstegn ved vinnernes faglige dyktighet. Alle som er glade i
Bakklandet bør derimot spørre seg om vinnerprosjektets modernistiske løsning er det
rette for akkurat denne bydelen. 1 andre deler av Trondheim - for eksempel i drabantbyene
- kunne sikkert vinnernes ideer bety en berikelse for miljøet. Men er modernisme svaret
alle steder?
Le Corbusier fikk engang tilbud om å tegne et stort sykehus i Venezia. Han avslo, med
den begrunnelse av Venezia er et hellig sted der hans arkitektur ikke passet. Etter vår
oppfatning er Bakklandet et sted der nybygg bør ta direkte utgangspunkt i den
tradisjonelle byggeskikken. Målet må være ydmykt å forsterke helheten, ikke la tomtene
være tumleplass for "en moderne og djerv fasadeutforming" eller en "frisk
tolkning" slik juryen legger vekt på.
Vi er enige med juryen når den konkluderer at vinnerutkastet er uttrykk for en
arkitektur som "lages /formes ved teoretisk tenkning og ikke - som tidligere -
gjennom folkets behov". Tross konkurranseinnbydernes ønske om å fremme teoretisk
basert arkitektur på Bakklandet er det likevel mye som tyder på at folkets behov vil bli
et tema når Bakklandets fremtid avgjøres. Det gamle Bakklandet ble bygget uten hjelp av
arkitekter. Det er ikke så lett idag, men folket har ihvertfall mulighet for å uttrykke
sine behov deriblant ønsker om stilvalg - gjennom demokratiske prosesser.
|
