I sitt innlegg før jul rettet direktør Peter Butenschøn i Norsk Form kritikk mot Statsbyggs Tullinløkka-forslag: "Museenes utbyggingsønsker gis fortrinn fremfor analysen av hva tomten og bebyggelsen faktisk tåler - og hva byen ønsker." Butenschøn peker på Museumsutvalgets forslag om å flytte Oldsaksamlingen og Etnografisk museum. Flytting vil åpne for "et nytt og litt mer beskjedent nybygg", som er hva Butenschøn ønsker. Han ser for seg Tullinløkka viet kunst i fremtiden. På alle disse punktene har Butenschøn samme holdninger som forslagsstillerne til den klassiske "Edvard Munchs Hall". I debatten har flere avfeid "Edvard Munchs Hall" fordi forslaget ikke tilfredsstiller museenes ønsker om plass.

Men Butenschøn trekker ikke den naturlige konsekvens av sin kritikk: at planene om et nybygg basert på arkitektkonkurransen må skrinlegges. Han mener vi ikke trenger noen ny konkurranse fordi "vi har gode arkitekter som kan jobbe videre".

Siste nytt i sagaen om Tullinløkka er at Statsbygg åpenbart har tatt til seg lignende tanker. I Aftenposten kan arkitekt Are Telje opplyse at at Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor arbeider med å redusere nybygget fra 7600 til 6000 kvm for å imøtekomme Oslo kommunes ønsker.

Et annet bygg

Nyheten om det reduserte prosjektet er oppsiktsvekkende. Vi har i lang tid fått høre at vinnerutkastet såvidt dekker museenes mest prekære behov (8000 kvm over bakken). Enten har premissene for konkurransen vært feilaktige eller så har Statsbygg etter all kritikken forandret fremtidsplanene for Tullinløkka. Er det reduserte prosjektet basert på en erkjennelse om at samlingene i Historisk museum bør flyttes?

En reduksjon til 6000 kvm innebærer at man står igjen med et bygg svært forskjellig fra det som vant. Endringene er noe helt annet enn vanlig tilpasning, og innebærer at oppdraget ikke lenger er gitt på grunnlag av åpen, likeverdig konkurranse. Det fremstår som urimelig overfor både folkevalgte organer som skal finansiere prosjektet, og de andre deltagerne i konkurransen at man lar vinneren utarbeide et nytt prosjekt. Det er gode grunner til å anta at et annet forslag kunne ha vunnet dersom juryen hadde fått oppgitt et vesentlig mindre arealbehov. Konkurransen ble utlyst med et arealbehov på inntil 8000 kvm. Museenes behov var definert til 8000 kvm, og vinnerutkastet på 7600 kvm lå tett opptil dette.

De ca. 60 arkitektene som på egen regning deltok i konkurransen, har all grunn til å reagere på Statsbyggs forvaltning av prosjektet. Vinnerutkastet tegnes om fordi man må ta hensyn til viktige forhold som var kjent før konkurransen ble utlyst. Statsbygg visste at hverken kommunen, byantikvaren eller Riksantikvaren godtok et bygg med slike dimensjoner som museene ønsket seg. Man satte i gang konkurransen kort tid før Museumsutredningen ble fremlagt. Utvalget skulle vurdere "museumskabalen", og konkluderer med forslag om å flytte samlingene i Historisk museum fra Tullinløkka. Dette er spørsmål som skal avgjøres demokratisk, ikke låses gjennom konkurransepremisser satt opp av miljøer lukket for innsyn og debatt.

Det er ikke første gang man har gjennomført en Tullinløkka-konkurranse, men utpekt et uakseptabelt vinnerprosjekt. I 1973 vant Lund & Slaatto med et utkast som Oslo kommune gikk imot bl.a. fordi utnyttelsesgraden var for høy. Da saken ble tatt opp igjen på 90-tallet, lot man ikke Lund & Slaatto fremlegge et nytt prosjekt uten konkurranse. Når også det nye konkurranseresultatet i realiteten forkastes som for stort, må konsekvensen være den samme: en ny konkurranse.

Det blir selvsagt en skuffelse for mange om konkurransen annulleres. Det gjelder både planleggere, arkitekter og brukere. Men det er ingen ukjent situasjon at det ender slik. Når planene vesentlig endres, må utfallet bli en ny konkurranse basert på riktige premisser. Den bør ikke utlyses før det er avgjort hvilke museer som skal være på Tullinløkka.

Folkejury

"Byens Fornyelse" foreslår at en ny konkurranse avgjøres av en folkejury dominert av andre samfunnsgrupper enn arkitektstanden. Tullinløkka-debatten har vist at folk ser på saken som for viktig til å overlates "ekspertene". Mange ønsker et nybygg tilpasset de gamle nabobygningene, og valget av stil kan derfor ikke overlates den sedvanlige gruppen fremtredende arkitekter som alle er enige om modernismens fortreffelighet.

Butenschøn mener det "føles ødselt" at private midler er brukt for å vise at vi har valgmuligheter på Tullinløkka. Den virkelige ødselhet er at offentlige midler og 60 arkitekters tid er brukt på en konkurranse som fra starten av var basert på urealistiske idéer om at man skulle klare å presse igjennom et overdimensjonert bygg.

Til heder og verdighet

Butenschøn er også innom den internasjonale retningen som tar opp klassisk og tradisjonsbasert arkitektur. Norsk Forms direktør slutter seg til fundamentalistene når han avviser alle forsøk på å "finne tilbake til noen forlatte bygningstyper med søyler, kapiteler og arkitraver". Å bygge videre på 2000 års tradisjoner er for Butenschøn "en enestående fallitterklæring" og "en prinsipiell avvisning av vår egen tid".

Formuleringene utdefinerer en hel retning som irrelevant fordi den ikke underkaster seg tidsånden. Tradisjonsbasert arkitektur er ikke "gyldig", dette diffuse og autoritære nåløye modernister kun lar sin egen "tidsmessige" arkitektur passere.

Etter vår mening representerer alternativene til modernismen en konstruktiv samfunnskritikk. Butenschøn omtaler kritikerne nærmest som påvirkningsagenter for en farlig fortid. Han fremstår dermed som en truet systembevarer. Problemet med "kjedelig" og "arrogant" modernisme skal løses kun ved hjelp av ny og bedre modernisme.

Butenschøn må gjerne innta slike dogmatiske standpunkter, men vi håper det ikke betyr at Norsk Form skal fungere som en ideologisk kontrollinstans. Oppgavene til Norsk Form er bl.a. å fremme debatt og kvalitet på arkitekturens område, ikke utbredelse av direktørens antipatier. Norsk Forms virksomhet bør baseres på litt mer toleranse enn Butenschøn uttrykker overfor dem som mener vi må ta lærdom av lokal byggeskikk og livskraftige tradisjoner når fremtidens lokalsamfunn skal formes.

Butenschøn hevder at "Edvard Munchs Hall" er uttrykk for en bevegelse som er "sten død" i resten av verden, og som i Norge teller "et par praktiserende arkitekter og en håndfull følgesvenner". De ca. 15 000 som oppsøkte utstillingene i Rådhuset og Galleri Tonne tidligere i år, kan konstatere at Butenschøn her bedriver ren ønsketenkning. Det er i Europa og USA i dag under bygging hundrevis av prosjekter basert på klassiske og lokale tradisjoner. I Galleri Tonne viste vi et lite utvalg tradisjonsbaserte nybygg oppført i Norge de siste årene. Prosjektene omfattet bygårder, eneboliger og hytter. I fjellheimen er de fleste nybygg i dag basert på gamle laftetradisjoner. Langs kysten bygger stadig flere i tradisjonell trehusstil. Striden fremover vil særlig stå om byarkitekturen. I Oslo tar byggherrer og arkitekter opp idéer som beriket bybildet før funksjonalismen. I den omfattende debatten har en rekke arkitekter og kunsthistorikere tatt til orde for gjeninnføring av klassiske elementer i arkitektur og byplanlegging. Tilsammen utgjør disse kreftene langt flere enn Butenschøns "håndfull".

Når vi nå omsider har fått et bredt engasjement i byggeskikkdebatten, er det å håpe at Norsk Form blir noe mer enn bremsekloss og meningspoliti - fordi det ikke er den "riktige" debatten.