ARKITEKTENE SEILER I FEHN-VIND
AV AUDUN ENGH OG ARNSTEIN ARNEBERG
I
den senere tid har arkitekt Sverre Fehn vært gjenstand for debatt i Aftenposten. Det
spesielle med debatten har vært at alle deltagere samstemmer i at Fehn er en stor
arkitekt. Uenigheten gjelder ansvaret for at Fehn ikke har fått flere offentlige oppdrag
i Norge. Rune Slagstad antyder at Fehn har vært motarbeidet av en brutalistisk orientert
maktelite innen arkitekturfaget. ( se nederst på siden ) Ketil Kiran,
president i NAL, benekter dette på vegne av arkitektstanden, og melder seg på "den
store Fehn-festen". Det er ingen ønskerolle å være festødelegger, men likevel
tillater vi oss å avbryte strømmen av hyldningstaler med enkelte kritiske bemerkninger
til Sverre Fehns virke, og ikke minst til den bruk andre arkitekter gjør av Sverre Fehn
som ikon for å styrke standens posisjon.
Da Fehn nylig fikk Norsk kulturråds
ærespris, benyttet Ketil Kiran anledningen til å be om offentlig anerkjennelse av
arkitektur som "utfordrer konvensjonene og provoserer vedtatte oppfatninger".
Fehn blir på denne måten fanemerke for en arkitektstand som likesom alle andre
yrkesgrupper også omfatter en stor andel middelmådige og til dels dårlige
utøvere.
De siste årene har vi fått en arkitekturdebatt preget av at publikum og
politikere våger å ha egne meninger om bygningene som omgir oss. Man krever noe annet og
bedre enn den nitriste glass- og betongarkitekturen som preger byer, drabantbyer og
tettsteder rundt om i landet. Også denne arkitekturen "utfordret konvensjonene"
på sin sørgelige måte. Hyldesten av ikonet Fehn og hans verk kan fungere som en
lynavleder for en yrkesgruppe som i altfor høy grad har latt den modernistiske friheten
bli en arena for mislykkede påfunn og byggherrers grådighet. Prøver en ufaglært borger
å påstå at keiseren ikke har noen klær på, er det selvsagt praktisk å kunne avfeie
kritikeren som vulgær populist uten forståelse for byggekunstens poetiske
nyvinninger.
Det er slående hvordan tåker av ord omgir modernistisk arkitektur
generelt og Fehns byggekunst spesielt. Ord er blitt byggenes skjulte reisverk som de ikke
kan klare seg uten. Ord som i sjelden grad er påståelige, omtrentlige, filosoferende og
poetiserende. I billedkunsten er det kuratorene og kunstviterne som er de største
ordleverandørene, mens arkitektstanden i større utstrekning har vært selvforsynt.
Metoden er gjerne å pøse ut faguttrykk og ubegripeligheter. Fremfor alt skal omtalen av
modernistisk kunst og arkitektur være poetisk, en spade er for all del aldri en spade.
Den som måtte våge å stille kritiske spørsmål, druknes i tåkeprat. Look to Fehn!
Fehn-effekten
Et eksempel på "Fehn-effekten" er diskusjonen som er oppstått omkring
Bremuseet i Fjærland, tegnet av Fehn. Museet ble oppført nær bygdas Statoil-stasjon,
som ser ut som bensinstasjoner flest. Nå planlegges utvidelse av stasjonen, og en lokal
arkitekt har foreslått et nybygg i tre tilpasset lokal byggeskikk, med utgangspunkt i at
Fjærland fortsatt er en bygd. Museumsledelsen og Sverre Fehn, forsterket av Norsk Form og
Norske Arkitekters Landsforening, protesterer mot planene. Norsk Form mener nybygget vil
"konkurrere med Bremuseets meget spesielle arkitektur". De vil helst ha
stasjonen flyttet, og det er kanskje en god ide. Alternativt ønsker de at Fehn skal tegne
stasjonen, slik at det kan skapes en "helhet".
Plutselig gjelder ikke lenger de modernistiske idealer om
"kontrast" og "brudd" i forhold til eksisterende bebyggelse. Bremuseet
har i tråd med gjeldende lære preg av kontrast til lokal byggeskikk, men av hensyn til
Fehns verk og "tilreisende arkitekturinteresserte" forlanges nå tilpasning til
kontrasten. Kommentarer i Aftenposten fra Ketil Kiran og avisens journalist Mari Lending
gir klar beskjed om at retten til selv å skape kontrast eller kreve tilpasning fra andre
skal forbeholdes modernister. De siste par årene har man sett en skjerpelse av den
modernistiske renhetslære i det norske fagmiljøet. Tilløpene til oppføring av
tilpassede nybygg i norske trebyer er blitt et angrepsmål. I Trondheim har kommunen i
samarbeid med arkitektforeningen gjennomført en arkitektkonkurranse der man utelukkende
ba om modernistiske forslag til ledige tomter i den gamle arbeiderbydelen Bakklandet.
Ifølge innbyderne ville man ikke ha mer "nostalgi" og "kopi". Lederen
for arkitektenes interesseorganisasjon, Ketil Kiran, karakteriserer i Aftenposten uten å
nøle bensinstasjonsprosjektet i Fjærland som "gammelmodig". At lederen for NAL
gir estetisk karakter til en arkitekts valg av stilretning, er et naturlig utslag av
fagelitens syn på modernismen som selve definisjonen av "gyldig" arkitektur. Vi
vil neppe oppleve at f.eks. formannen i Forfatterforeningen offentlig tar standpunkt for
eller mot rim i diktningen.
Bladet Arkitektnytt ga nylig et lite innblikk i intoleransen som preger
store deler av arkitekturstanden. I en artikkel hyldes renessansearkitekturen, og det
antydes at det også kan være et forbilde i dag. Artikkelen er skrevet under pseudonym,
og ifølge redaksjonen er det fordi forfatteren synes det er blitt for belastende å tale
den klassiske arkitekturens sak.
Et geni . . .
Gjennom Sverre Fehn opplever norske arkitekter at de plutselig har fått et geni i sine
rekker. Selv om Fehn i mange år var lite aktiv, er det ingen tvil om at all verdens
priser og heder i arkitekturfaget er blitt ham til del de siste årene. Oppdragene hagler
på. I pressen skriver journalister og modernistiske kolleger i begeistrede ordelag om
vår store arkitekt som snarest må få et skikkelig offentlig oppdrag i hovedstaden,
fortrinnsvis operaen.
Den store utstillingen viet Fehns prosjekter og utførte bygninger kom
sist vinter til Høvikodden fra Vincensa i Italia. Den er nå sendt ut på verdensturne
med støtte fra UD. Siden utstillingen skal representere kulturnasjonen Norge, er det -
selvsagt med fare for å bli minnet om Janteloven - grunn til å reise endel spørsmål
ved Fehns prosjekter slik de fremstår både på utstillingen og i terrenget. Hvor
forskjellig er hans arkitektur fra 1960-årenes brutalistiske utskeielser? ( om
Utstillingen - se nederst på siden )
Museum tilpasset Statoil?
Ta Bremuseet i Fjærland. En lang og smal bygning av grå betong og med flatt tak. En rund
utvekst på den ene langsiden og et virvar av glass og sprosser midt på den andre.
Plassert ute på et fullstendig flatt jorde.
Bremuseet ber sine besøkende vurdere opplevelsen på et detaljert spørreskjema.
Begeistringen er stor, med ett unntak: Selve bygningen scorer lavere enn utstillingene som
presenteres.
Det alle besøkende lar seg fascinere av, er inngangen på kortveggen. En lang, takformet
baldakin leder inn, og på begge sider kommer man opp på takterrassen via lange,
utvendige trapper. Og dit opp kommer man gjerne, for dette er et arkitektonisk grep som
virker som det er tenkt - det inviterer. Men gå en runde rundt byggverket: Ubehandlet
betong hele veien, med avtrykkene etter forskalingslemmer og planker som eneste pynt.
Skyteskår-aktige vinduer som får deler av fasaden til å minne om
tyskerbunkere.
Man spør seg hvor arkitektens beundrere har prestert å oppdage
stedstilpasningen som alltid trekkes frem når museet nevnes? Kan det være de skråstilte
skiferhellene på baldakinen? Tenker de på auditoriet - museets runde utvekst som ligner
fjærlandsbøndenes betongsiloer? Er det fordi museet har like flatt tak som nærmeste
nabo, bensinstasjonen?
Tilpasning til lokal byggeskikk preger i hvert fall ikke Aukrust-sentret i laftebygda
Alvdal. Også det en lang og smal betongtarm. 100 meter så å si vindusløs vegg med
inngang på midten. Typisk Alvdal? (I tråd med dette kan man spørre hvordan Fehns
varemerke, betongrampene med massive betongrekkverk som på Hedmarksmuseet i Hamar, kan
være tilpasset noe sted i det hele tatt?)
"Det blir bra når de får pusset betongen," var kommentaren fra en alvdøl som
nok er ukjent med moderne poetisk betongarkitektur. "En demning som bommet på
elva," var en annen lokal kommentar til prosjektet som en pågående ordfører fikk
gjennomført uten reell debatt om alternative arkitektoniske løsninger.
Skivebom på Røros
Debatt ble det derimot på Røros, hvor Fehns forslag til Bergverksmuseum ble avvist til
fordel for en ytre rekonstruksjon av den nedbrente smeltehytta. Fehns prosjekt, med rundt
bygg på Malmplassen og glassbro over elven, turnerer nå med utstillingen som
markedsføring av kulturnasjonen Norge.
Hva ville Ivar Aasen ha sagt, dersom han, riktignok mot formodning, skulle gjenoppstå og
komme ruslende oppover bakkene til barndomshjemmet på Ørsta om noen år - for å finne
hele åsen dominert av 50 meter betong og glass fra tunet og bortover i lia? Begge
materialer i et liksom tilfeldig valg av flater, striper og vinkler samt buer. Selv Aasen
hadde blitt målløs. Vel oppe mellom stabburet og den lille, rødmalte stua ville han
funnet den vakre utsikten bortover dalen i retning Volda sperret av en aldri så liten
aula som stikker i vinkel ut fra bygget. Aulaen er tenkt i betong, med skråstilt endevegg
ut mot dalen. Ikke et samlet Noregs Mållag ville vært i stand til å stoppe herr Aasen i
å komme seg tilbake i kisten og smelle igjen lokket. Det var kulturminister Åse
Kleveland som i sin tid personlig utpekte Sverre Fehn til oppgaven. Oppdraget var et
sjeldent unntak fra gjeldende regler som tilsier arkitektkonkurranse for offentlige bygg.
Blant lokale entusiaster som har drevet det eksisterende Aasen-senteret i en liten
stenbygning, var det stemning for et nybygg tilpasset tunet og gammel bebyggelse i Ørsta,
men man fryktet at en diskusjon om stilen kunne forsinke prosjektet. Likevel er Fehn blitt
anmodet om å vurdere å kle betongaulaen i naturmaterialer.
Blant urbane nynorskaktivister er holdningen derimot positiv. I disse
kretser ser man på Aasen som modernist. Ifølge Ola E. Bø i brukergruppen for senteret
vil Fehns prosjekt bidra til å "modernisere" nynorsken, og fjerne noe av
bevegelsens "laftepreg". Her er holdningen at betongaulaen blir "en
høyttaler utover dalen", og at bygningen er Aasen-inspirert fordi formen er som
"et tak over oppslåtte bøker". At vinduene vender ned mot bakken, passer bra
fordi Aasen "var glad i å gå". Igjen ser man hvordan subtile og abstrakte
modernistiske "ekspertforklaringer" proklamerer en historisk tilknytning som vil
være svært vanskelig å oppdage for alminnelige dødelige besøkende.
Kontrast eller tilpasning?
Et Fehn-sitat som gjerne trekkes frem av hans tilhengere, er at man "bare kan få
fortiden i tale ved å manifestere nuet". I praksis innebærer det et ideal om å
bruke det som kalles "vår tids materialer": glass, stål og betong, som en
kontrast til gammel bebyggelse i tre og mur. Heller ikke stilmessig skal ny bebyggelse
tilpasses den gamle. Riktignok påstås det gjerne at det nye "er i dialog" med
det gamle, men denne samtalen ser dessverre ofte ut til å foregå på et språk som er
uforståelig for andre enn modernistiske arkitekter og arkitekturskribenter.
Et eksempel er Fehns forslag til arkitekturmuseum rett ved Akershus
festning. Utgangspunktet er Bankplassen 3, Norges Banks første bygning fra 1830, tegnet
av Chr. H. Grosch. Fehn vil fylle hele haven til den vakre bygningen med en "elegant
glassboks". En "tynn takskive" skal bæres av "slanke
stålsøyler". Ifølge Norsk Arkitekturmuseums pressemelding skal tilbygget bli
"et nyttig lærestykke på hvordan ny og gammel arkitektur kan stilles sammen".
I så fall burde man kanskje ha diskutert saken med Riksantikvaren, som har ansvaret for
denne fredede bygningen? Embedet fikk ingen henvendelse før prosjektet ble lansert.
Aftenposten slår fast at det er to mestre innen arkitekturen som nå
møtes i Kvadraturen. Spørsmålet er om sanne mestre tråkker i hverandres bed eller
bygger i hverandres haver. Er ikke dette som å be Weidemann male videre på I.C. Dahls
malerier? Om prosjektet er et "lærestykke", må det være som eksempel på
modernisters manglende respekt for sitt eget fags fortid. Særlig pinlig er planene i lys
av Fehns protester mot Statoils manglende tilpasning til hans eget Bremuseum i Fjærland.
Fredet fra debatt?
Å utstyre et fredet stabbur i Gudbrandsdalen med en "glassboks" ville neppe bli
tillatt, uansett hvor elegant det var. Faren er at Fehns posisjon som modernistisk guru
vil få de antikvariske myndigheter til å kvie seg for å gå imot prosjektet.
En tilsvarende "Fehn-effekt" kan bli aktivisert i forbindelse
med arkitektens forslag til Homansbyen T-banestasjon. Idet man trodde Homansbyen var
reddet fra hensynsløse utbyggere, foreslår Oslo Sporveier og Fehn å plassere en
ultramodernistisk overbygning til stasjonen i haven foran et av de vakre murhusene i
Josefines gate. Byantikvaren går imot plasseringen for å redde haven, og foreslår
isteden en mer diskret plassering i Hegdehaugsveien. Vil våre antikvariske myndigheter
våge å si offentlig at selv ikke Fehns arkitektur er en berikelse alle steder?
Selv om Fehn fremstår som en mild og poetisk arkitekt i forhold til
etterkrigstidens verste betongbrutalister, deler han den fasttømrede modernistiske
ideologien som i dag dominerer fagmiljøene både blant arkitekter og antikvarer: Nybygg
må for all del utstråle de siste moteretninger innen arkitekturen; det er synd og skam
å bygge nye hus som føyer seg stilmessig inn i den gamle bebyggelsen. 2500 års
europeiske arkitekturtradisjoner og lokal norsk byggeskikk er utelukket som forbilder.
Tradisjonene hører hjemme på museer, som for sikkerhets skyld også må utformes som
påminnelser om modernismens og de geniale samtidsarkitekters endelige seier over
historien. Offentlige og private byggherrer kan imidlertid glede seg over at det i dag
eksisterer alternativer til modernismen i dens ulike nyanser. Man finner dyktige
arkitekter landet rundt som ikke godtar at en ideologi basert på tradisjonsangst skal
være enerådende. Dette er fagfolk som ikke opplever det nedverdigende å tilpasse seg
hverken lokal byggeskikk eller hevdvunne estetiske idealer.
Overalt i Norge
oppføres det tradisjonsbasert arkitektur, dessverre ikke alltid med sakkyndig bistand.
Selv om arkitektureliten forlengst har utnevnt Fehn til klassiker og gjerne vil opphøye
ham til profet, er det ikke nødvendig ydmykt å motta ham og arkitekturens presteskap som
om de var emissærer på turne for å utrydde synden og spre den rette lære. Vår tids
idealer - mangfold, valgfrihet, dialog og lokal forankring - vil etterhvert også måtte
omfatte arkitekturen. I dette bildet er det selvsagt rikelig plass også for Sverre Fehns
arkitektur. Mer problematisk er bruken av Fehn som ikon for et laug og en ideologi som
krever enerett på å definere "vår tid". Moderne arkitektur er ikke bare
modernistisk. Bygger man en laftet tømmerhytte med torv på taket eller 100 meter
vindusløs betong, er begge deler samtidsarkitektur.
FRA AFTENPOSTENS ARKIV FØR DENNE KRONIKKEN:
Direktør Ulf Grøvold
ved Norsk Arkitekturmuseum om Fehn-utstillingen på Høvikodden
Professor i sosialfilosofi og
redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift, Rune Slagstad om Fehn
SVAR PÅ KRONIKKEN - FRA AFTENPOSTENS ARKIV :
"Dristig å bruke Fehn i angrep på samtidsarkitekturen", intervju
med sivilarkitekt Fredrik Torp i Telje Torp og Aasen
"Feil om
saksgangen for Aukrustmuseet", Sverre Sørbø svarer på kronikken fra Arneberg/Engh
"Hva hjelper det å
latterliggjøre Fehn", av arkitektprofessor Christian Norberg-Schulz
TIL REAKSJONENE PÅ KRONIKKEN:
Engh og Arneberg
oppsummerer og imøtegår reaksjonene
Tradisjonell
versus modernistisk arkitektur - av Piotr Choynowski
Vi anbefaler å benytte Aftenpostens klipparkiv direkte for ytterligere
stoff om dette tema:
www.aftenposten.no
|
