I vinter har det vært en debatt i Aftenpostens aftennummer mellom Audun Engh, Byens Fornyelse og Per Rygh, Norske Arkitekters Landsforbund. Tema har vært arkitektkonmurransene for Vestbanen og Akershusstranden. Her er de fem innleggene:

Enghs artikler er her gjengitt slik de ble skrevet, før forkortelse i Aftenposten.

Arkitektkonkurranser: Aldri mer Vestbanen?

Byrådet i Oslo ønsker å fjerne kommunale etatsjefer og folkevalgte fra juryer i arkitektkonkurranser. Dette er et positivt tiltak. Vi vil ikke få en ny vri på Vestbanekonkurransen der ordføreren var invitert til å være jurymedlem, åpenbart med den hensikt å forplikte kommunen.

Men det er også andre alvorlige svakheter ved konkurranseordningen.

Arkitektkonkurranser har lite med demokrati å gjøre. Altfor ofte ser vi at folkevalgte ved å gripe til konkurranser fraskriver seg ansvaret for viktige avgjørelser om stedutvikling.

Konkurranser styres av et program, og det er gjerne formulert utfra en parts særinteresser. Alle konkurranser vinnes av juryen. Den er regelmessig dominert av arkitekter oppnevnt av Norske Arkitekters Landsforbund, supplert med representanter for utbygger. Ofte bestemmer også utbygger hvilke arkitekter som skal få delta i konkurransen. Kontrollen er gjennomgripende, og resultatet deretter. På Vestbanen ble alle disse styringsmetodene tatt i bruk.

En rekke sider ved dette systemet bør ses på med kritisk blikk:

- Hvordan skal det unngås at arkitektkonkurranser gir et resultat på tvers av befolkningen og de folkevalgtes ønsker? I dag ser vi ofte resultater som først og fremst er preget av utbyggers interesser og det som er "gyldig" smak denne sesongen blant endel sentralt plasserte arkitekter.

- Hvordan sikre at arkitekter med ulike faglige holdninger utpekes? Bør arkitektene og NAL generelt få en mindre sentral plass i juryene? Det er velkjent at arkitektmedlemmene i kraft av sin fagkunnskap har en tendens til å dominere juryarbeidet.

- Hvilke andre grupper kan komme inn som jurymedlemmer når kommunale representanter forsvinner? Det er behov for annen innsikt enn den arkitekturfaglige når våre bygde omgivelser skal utformes. Menneskevennlig stedsutvikling er et resultat av helheltig tenkning.

De folkevalgte vil stå friere når kommunen ikke deltar i juryen. Det blir lettere å avvise resultater som er i strid med overordnede målsettinger for en bærekraftig byutvikling.

Men i praksis er det ofte svært vanskelig i å snu når det først foreligger et vinnerprosjekt. Et eksempel på dette er problemene med Vestbaneutbyggingen.

I programmet for Vestbanekonkurransen, utformet av Statsbygg, het det at arkitektene ikke skulle legge vekt på å tilpasse nybygget til den fredede stasjonsbygningen. Dette var i tråd med endel arkitekters ønske om "kontrast", men åpenbart i strid med både kommunens og Riksantikvarens ønsker for stedet.

De folkevalgte og Riksantikvaren krever nå så store endringer at man kan spørre om det lenger dreier seg om vinnersprosjektet. Arkitektene prøver selvsagt å beskytte sine kreative hovedgrep. De har allerede antydet å trekke seg om endringene blir for store. Mange mener det beste vil være å starte forfra på Vestbanen, mens andre frykter at det vil medføre utsettelse av byggestart.

Kommunen kan unngå slike problemer ved å fastsette premisser for arkitektkonkurranser før de utlyses. Viktige forhold som utnyttelsesgrad, prinsipper for byformingen (f.eks. kvartalsbebyggelse fremfor blokker og høyhus), blanding av boliger og næring og tilpasning av nybygg til eldre bebyggelse bør være avklart på forhold gjennom en åpen og offentlig prosess.

Man bør i større grad skille mellom byplanlegging som en demokratisk prosess, og arkitektur som kreativ utforming av enkeltbygg. På Vestbanen ble dette blandet sammen, vi står overfor et iherdig forsøk på kunstnerisk nyskapende byplanlegging. Mange Oslofolk betakker seg for å være laboratoriemus i Rem Koolhaas` urbanistiske eksperiment.

En praktisk løsning på disse utfordringene vil være å arrangere såkalte "charetter", basert på metoder utviklet i USA. Dette er workshops på 3 - 5 dager med deltakelse av alle involverte parter og full offentlighet. Gjennom samarbeid avklares de overordnede planer for et byutviklingsprosjekt. Man kan også unngå krig mellom utbyggere og naboer.

Deretter kan det arrangeres arkitektkonkurranser for viktige enkeltbygg basert på de vedtatte rammebetingelsene.

Med en slik fremgangsmåte hadde vi idag trolig hatt et Vestbaneprosjekt som Oslos befolkning kunne slutte opp om.

Audun Engh
Prosjektleder, Stiftelsen Byens Fornyelse

Forakt for arkitektkompetanse?

Den utrettelige byfornyer Audun Engh har et morsomt innlegg i Aftenposten Aften 29. januar, der han skriver om arkitektkonkurranser generelt og Vestbanekonkurransen spesielt.

Arkitekter bør ikke sitte i juryer for arkitektkonkurranser, mener Engh. Selvsagt ikke, like lite som jurister har noe i rettsalene å gjøre eller at kunstnere sitter i utsmykkingsutvalg eller at en tidligere fotballspiller bør få dømme cupfinalen. Engh kan sikkert bidra med flere gode eksempler.

Bak hans spøkefulle omgang med konkurransejuryers sammensetning, ligger det dessverre noe mer alvorlig. Engh misliker sterkt norske arkitekter og den arkitektur de skaper. Det har han gitt uttrykk for gjennom mange år. Hans mangel på respekt for arkitekters kompetanse begynner faktisk å bli nokså monoton og en smule trettende. Hva blir det neste? At arkitekter ikke engang bør få lov til å delta i arkitektkonkurranser?

Engh pleier også en lettvint omgang med fakta. At juryer domineres av NAL-oppnevnte arkitekter, er ikke riktig. NAL forholder seg til de samme bestemmelser som i Forskrift om Offentlige anskaffelser, nemlig at 1/3 av antall medlemmer i juryen skal være arkitekter. De fleste vil mene at dette er et ganske beskjedent krav.

Når Engh omtaler Vestbane-konkurransen spesielt, blir det skivebom hva gjelder jurysammensetning. NAL oppnevnte ingen av denne juryens medlemmer. Det faktiske forhold var at NAL var så kritisk til denne konkurransens opplegg at vi valgte å ikke ha noen delaktighet i den overhode.

Arkitektkonkurranser har lite med demokrati å gjøre, sier Engh. Langt på vei har han rett.

Og slik både bør og må det være. Når arkitekter mobiliserer all sin faglige kompetanse og nedlegger ofte helt urimelige store ressurser i å delta i en konkurranse, fortjener de å få sine arbeider bedømt av en sterk jury med god faglig bredde. Å være prisgitt en uforutsigbar demokratisk prosess før vinneren kåres, kan deltakerne vanskelig leve med. Dette innebærer slett ikke at arkitektkonkurranser utelukker demokratisk medvirkning. Demokratiet må utøves i forkant av konkurransen når premissene legges (gjerne gjennom arbeide i "charetter", som Engh foreslår), og i den senere oppfølging av vinnerutkastet.

Engh mener at Vestbane-konkurransen i sitt opplegg var uklok, og det er jeg enig i. Her lot kommunen Statsbygg få anledning til å utfordre de deltakende arkitekter til å konkurrere om den beste bygningsmessige utforming, uten at det på forhånd var avklaret noen overordnede rammer for området i sin helhet. Etter konkurransen er det utarbeidet en reguleringsplan som nærmest i minste detalj er samsvarende med konkurransens vinnerutkast. Det finnes liten eller ingen fleksibilitet i denne planen for å kunne kan ta opp i seg nødvendige eller ønskelig endringer i en utbygging som antakelig vil strekke seg over mange år. Det er bekymringsfullt.

Per Rygh
konkurransesekretær i Norske Arkitekters Landsforbund

Vestbanen og arkitektene

Arkitektkonkurransen for Vestbanen var organisert på en så uklok måte at Norske Arkitekters Landsforbund ikke ville ha noe med den å gjøre. Dette skriver konkurranssekretær Per Rygh i sitt innlegg 5.2. Rammer for området var ikke avklart, og vinnerutkastet er så lite fleksibelt at det ikke kan ta opp i seg nødvendige endringer. Dette er alvorlige konklusjoner. Både Statsbyggs eiere i departementet og Oslos folkevalgte bør ta konsekvensen av kritikken.

Vestbaneprosjektet bør parkeres som et overgrep mot demokratiet og Oslos særpreg. Dette også til skrekk og advarsel for andre som måtte ha planer om å plassere arkitektoniske gjøkunger i Oslo sentrum gjennom manipulasjon og misbruk av posisjon som offentlig eid eiendomsutvikler.

Rygh påpeker at undertegnedes innlegg 29.1. kunne forstås slik at NAL hadde medansvar for Vestbane-konkurransen. Dette beklages, NAL er uskyldig. Det arkitektfaglige hovedansvaret for miseren ligger bl.a. hos jurymedlem, rektor ved Arkitekthøgskolen Karl Otto Ellefsen og Plan- og bygningsetaten som gikk god for resultatet.

I samme innlegg hevder Rygh at undertegnede mangler respekt for arkitekters kompetanse. Jeg skal ha skrevet at "arkitekter bør ikke sitte i konkurransejuryer". Dette er hans meget frie fortolkning av følgende utsagn om jurysammensetning: "Hvordan sikre at arkitekter med ulike faglige holdninger utpekes? Bør arkitektene og NAL generelt få en mindre sentral plass i juryene?".

Med andre ord har jeg intet mot at arkitekter sitter i juryen. Problemet er at NAL domineres av arkitekter som ikke tolererer annet enn modernisme slik den for tiden praktiseres av toneangivende arkitekter. Tradisjonsorienterte arkitekter ser ingen grunn til å delta i konkurranser når de ser hvilke "usual suspects" som NAL oppnevner til juryene.

Dette forsterkes med konkurranseregler som etterlyser kontrast og "vår tid". I utlysningen av konkurransen for Akershusstranden, der NAL deltok, heter det at arkitektene "bør søke...et tidsmessig uttrykk". Dette var i praksis en kode for krav om modernistisk stil i kontrast til Akershus festning.

Arkitekter dominerer juryene ikke fordi de har flertall, men fordi det er vanskelig for ikke-arkitekter å stå mot arkitektenes klare anbefalinger. Derfor er det behov for arkitektmedlemmer med ulike faglige syn. Dessuten trengs det sterke medlemmer med annen faglig kompetanse. Menneskevennlige omgivelser dreier seg om langt mer en estetikk.

På Tjuvholmen fremhevet juryen to gode forslag. Bystyret tok den endelige avgjørelsen, utfra politiske vurderinger av hva slags byutvikling man ønsker. Dette bør bli en vanlig modell. Juryen kan påpeke kvalitetene ved de beste forslagene, og dermed hjelpe bestillerne; private utbyggere, stat eller kommune, til å foreta et endelig valg utfra en helhetlig vurdering.

Rygh sammenligner redusert makt til arkitektene med at jurister ikke skulle ha noe i rettsalen å gjøre. Faktum er at skyldspørsmålet i alvorlige straffesaker ikke avgjøres av jurister, men av legfolk i juryen. Ufaglærte velgere bestemmer hvem som skal styre forsvars- og justisdepartementet, og statsråden er sjelden offiser eller jurist. Slik er demokratiet: Ekspertene utreder, folket avgjør.

Rygh mener demokratiet skal begrenses på arkitekturens område. Arkitekter som deltar i konkurranser "fortjener.. å få sine arbeider bedømt av en sterk jury med god faglig bredde", og ikke "være prisgitt en uforutsigbar demokratisk prosess før vinneren kåres".

Slik har det vært, men mye tyder på at demokratiet er i ferd med å innhente også stedsutviklingen. Arkitekter må innse at de ikke er ufeilbarlige kunstnere, men leverandører av varer bestilt og betalt av borgerne.

En modell for økt demokrati og åpenhet i byutviklingen er charetter, der alle parter samles for å søke omforente løsninger. Oslo bystyre har vedtatt å bruke charetter i fremtiden. Det er positivt at NAL støtter dette. Da må arkitektene akseptere at borgerne får mer styring i byutviklingen, på bekostning av ekspertene

Audun Engh
Prosjektleder, Stiftelsen Byens Fornyelse

Om Vestbanen, modernisme og ærlighet

Jeg har intet ønske om å gå inn i noen Vestbane-debatt med Audun Engh i Byens Fornyelse, men når han tar mitt innlegg i avisen 5. februar til inntekt for sitt eget syn på dette prosjektet, må jeg reagere.

Når Norske Arkitekters Landsforbund allerede i forberedelsesfasen valgte å ta avstand fra denne konkurransen, skyldtes dette uenighet om valg av gjennomføringsform. Vi hadde ingen tro på fornuften i at Statsbygg skulle detaljutforme og senere regulere tomten, for så å tilby den for salg til mulige investorer/utbyggere, som i sin tur ville være bundet til å bygge ut området akkurat slik Statsbygg hadde bestemt. God byutvikling foregår ikke slik. NALs skepsis til konkurransen har altså intet med vinnerutkastets kvaliteter å gjøre.

Vinnerutkastet i seg selv har sikkert store muligheter for å endres innenfor arkitektens hovedgrep, dersom dette skulle være ønskelig. Problemet er at den nå foreliggende reguleringsplan er utformet slik at vinnerprosjektets "fotavtrykk" ned til nærmeste centimeter danner grensene mellom planens ulike reguleringsformål. Dersom man ønsker fremtidige endringer i prosjektet, hvilket det sikkert blir behov for, forutsetter dette tidkrevende reguleringsendringer. Etter min mening er dette uklokt.

Den egentlige og store uenighet mellom Engh / Byens Fornyelse og landets arkitekter er ikke spørsmålet om demokrati kontra fagkompetanse. Enghs problem er at han ikke liker moderne arkitektur. NAL domineres av arkitekter som ikke tolererer annet enn modernisme, sier han. Og når begrepet modernisme faktisk inkluderer nesten alt som er bygget i Norge de siste 75 år, forstår vi jo at Engh lett får pustebesvær.

Engh misliker at juryen i den nylig avholdte arkitektkonkurranse om Akershusstranda i Oslo oppfordret deltakerne til "å søke et tidsmessig uttrykk" i sine forslag. Dette utelukket deltakelse fra "ikke-modernister" mener han. Alle som så de utstilte utkastene i konkurransen, kunne konstatere at dette ikke var noe problem, for ideutfoldelsen og variasjonsrikdommen var stor. At juryen tydeliggjorde sine preferanser på forhånd, var intet diktat men en ærlig klargjøring av eget ståsted.

Engh og hans drabanter ser helst at nye bygninger skal se gamle ut. Mange vil huske at de markedsførte sine ideer med stort engasjement for noen år siden, da de presenterte sitt alternativ for bygging av kulturbygg på Tullinløkka: Et Partenon-inspirert kuppelbygg, basert på 2000 år gammelt tankegods. 99% av landets arkitekter finner det lite meningsfullt å basere sin yrkesutøvelse på slike ideer.

Norske arkitekter synes faktisk det er ganske selvfølgelig at bygninger som oppføres i dag vedkjenner seg å være av i dag. Moderne byggemåter, moderne installasjoner, moderne materialer og ikke minst dagens krav til funksjonalitet, inneklima og miljø er lite naturlig å ikle fasader fra en forgangen tid. Heldigvis deler det store flertall av landets byggherrer dette syn. Akkurat det har Engh vansker med å forsone seg med.

Per Rygh
konkurransesekretær i Norske Arkitekters Landsforbund

Vestbanen og arkitektenes besettelse av stil

Den noe forkortede versjonen av dette innlegget ble trykket av Aftenposten 12.12.03 utstyrt med titelen "Hvem skal våke over Vestbanens "ansikt"?"

Protestene mot Vestbane-prosjektet synliggjør at demokratiet ble satt til side av Statsbygg og deres forbundsfeller. Stiftelsen Byens Fornyelse har i Aftenposten rost Norske Arkitekters Landsforbund for å ha gått mot både gjennomføringen av arkitektkonkurransen og reguleringsforslaget som fulgte. De fleste setter pris på ros, men det gjelder ikke NAL når rosen kommer fra Byens Fornyelse. Per Rygh skriver på vegne av NAL at han "har intet ønske om å gå inn i noen Vestbane-debatt med Audun Engh og Byens Fornyelse". Når han likevel tvinger seg til det, er det for å hevde at vi egentlig ikke er enige on Vestbanen likevel. I motsetning til oss mener NAL at den tvilsomme måten konkurransen ble gjennomført på ikke skal få konsekvenser for vurderingen av om vinnerprosjektet bør bygges.

Men den viktigste årsaken til at NAL vil betakke seg for støtte fra Byens Fornyelse er ulikt syn på arkitektonisk stil. Rygh demonstrerer her den påfallende besettelse av stil som preger norske arkitekter i sentrale posisjoner. Modernisme og intet annet er akseptabelt. Avvikere som støtter tradisjonell arkitektur utdefineres fra det gode selskap. Selv om Byens Fornyelse ikke har sagt et ord om stil i Vestbane-debatten, er det viktigste for Rygh at vi i andre sammenhenger har kritisert modernismen.

Så intens er besettelsen av stil at Rygh tar det som en selvfølge at Byens Fornyelse har samme lidelse: Han mener å vite at vår kritikk av Vestbaneprosjektet egentlig ikke gjelder synet på demokrati slik vi påstår. "Enghs problem er at han ikke liker moderne arkitektur", fastslår Rygh med selvfølgelig psykologisk innsikt. "Engh og hans drabenter ser helst at nye bygninger ser gamle ut".

Realiteten er at Byens Fornyelse og undertegnede både liker tradisjonell og modernistisk arkitektur. Det er Rygh og hans likesinnede som er totalt intolerante. De aksepterer ikke at nybygg blir inspirert av stilarter som var i utvikling i 2000 år før modernismen ble oppfunnet for 80 år siden: "Norske arkitekter synes faktisk det er ganske selvfølgelig at bygninger som oppføres i dag vedkjenner seg å være av idag". I følge Rygh er 99 % av hans kolleger enige i dette.

I disse arkitektenes verden eksisterer ikke tradisjonell arkitektur. Rygh påstår at "nesten alt som er bygget i Norge de siste 75 år" er modernisme. "Heldigvis deler det store flertall av landets byggherrer dette syn". Dette er fullstendig feil. Det store flertall av byggherrer i Norge er familier som bygger eneboliger og hytter. De velger stort sett tradisjonelle løsninger. De fleste nybygg i Norge er derfor tradisjonelle, ofte basert på lokal byggeskikk. Det eksisterer et småhusmarked der kunden har rett og fageliten ikke har klart å ta makten. Det er først og fremst i store byggeprosjekter der byråkrater og eksperter har kontrollen at modernisme velges. Byens Fornyelse går inn for at brukerne må få større innflytelse på våre felles omgivelser. De som faktisk finansierer offentlige bygg bør være med å bestemme stilvalget selv om betalingen skjer via kemneren.

NAL går inn for autoritære og udemokratiske metoder for å sikre at det som bygges blir modernisme. Når det gjelder konkurransen for Akershusstranda, erkjenner Rygh at man i utlysningen ba om forslag med "tidsmessig uttrykk". For arkitekter betyr dette ikke hva som faktisk bygges idag, man den stilen de selv har utpekt til eneste ekte uttrykk for "vår tid". Han synes det er flott at juryen "tydeliggjorde sine preferanser på forhånd". Dette var en "ærlig klargjøring av eget ståsted".

Det var selvsagt snilt av juryen å si fra på forhånd at tradisjonelle arkitekter ikke burde kaste bort tiden med å delta. Men vårt hovedpoeng er at Oslos folkevalgte har vedtatt motsatte retningslinjer for byens utvikling: Økt vekt på harmonisk tilpasning av nytt til gammelt.

Arkitektene som styrte konkurransen arbeidet dermed aktivt for å undergrave folkevalgte vedtak. Byens Fornyelse tok dette opp i et brev til NAL. Svaret fra NAL ved Rygh bekrefter at det er en bevisst strategi å bruke arkitektkonkurranser mot demokratiske vedtak man misliker. Det skal "i hovedsak være overenstemmelse" mellom politiske vedtak og konkurranseprogrammer. MEN: "Vi ser imidlertig at det kan oppstå situasjoner der det kan være fornuftig og riktig å utfordre politiske vedtak eller holdninger". NAL vil med andre ord være et arkitekturens Vokterråd.

Audun Engh
Prosjektleder, Stiftelsen Byens Fornyelse

Til første side  | Bakgrunn |  Nettverket  |  Arkitektur  |  Byplan  |  Utstillinger  |   Prosjekter  |  Nytt  |   International