Audun Engh
Stiftelsen Byens Fornyelse

Adresseavisen har gjennomført en nettavstemning om arkitektforslagene for branntomten. 78 % av leserne som har deltatt ønsker ingen av forslagene. Det minst upopulære forslaget oppnår beskjedne 9 %. Det er all grunn til å tro at resultatet er representativt for både byens befolkning og de folkevalgte i rådhuset.

Hvordan kunne Trondheims befolkning og Midtbyen bli utsatt for et slikt kupplignende overgrep? En årsak er at Bygningsrådet dessverre overlot til utbyggerne å styre utformingen av kvartalet og nybyggene. Som næringsdrivende prioriterer eierne naturlig nok å tjene penger på brannen gjennom økt utnyttelse. Dette fremgikk av konkurranseutlysningen. Eierne håndplukket deltakerne i arkitektkonkurransen. Ingen arkitektfirmaer som er kjent for å stå for respekt for bygde omgivelser og tradisjonsbasert norsk trearkitektur fikk delta.

ALLIANSEN ARKITEKTER - UTBYGGERE- ADMINISTRASJON
Arkitektene prioriterer sine egne estetiske holdninger. Alt som heter tilpasning og respekt for omgivelsene anses for tiden som totalt umoderne og latterlig i toneangivende arkitektmiljøer. Å lytte til brukernes ønsker kalles foraktfullt populisme. Administrasjonen spilte på lag med utbyggere og arkitekter for å hindre krav om en gjenoppbygging i stil med de nedbrente bygningene. Dette fremgår av en uttalelse fra utbyggerne ved Nils Kristian Nakstad i nettmøte med Adresseavisens lesere: "Vi forstår at mange er opptatt av å kopiere det gamle. Både eierne og kommunens politiske og administrative ledelse er helt enige om at vi ikke ønsker en slik gjenreisning. Dette er uttalt i Planprogrammet for tomten".

Jeg tviler på om Trondheims politiske ledelse og folkevalgte er enige i Nakstads påstand om at også de skal ha utelukket en ny bybeggelse med samme hovedpreg som den gamle. Administrasjonen overtalte de folkevalgte til å mene minst mulig om utformingen av bebyggelsen. I stedet ble de fleste aspekter av gjenoppbyggingen delegert til private krefter. Det skjedde gjennom et planprogram spesialskrevet for et resultat som det foreliggende.

De fire konkurranseforslagene ser derfor ut som man måtte vente. Byens befolkning og de folkevalgte må i villrede se på at alliansen av nybyggere som vil tjene penger og arkitekter som vil tjene sin egen prestisje i fagmiljøet forandrer Trondheims hjerte på en hensynsløs måte.

RESIGNERT BYANTIKVAR
Byantikvaren burde vært den første til å slå i bordet. Han gikk rett etter brannen inn for å gjenskape bebyggelsens karakter, men har etter en tenkepause (instrukser fra sine overordnede i kommunen?) kommet til at tilpasning ikke er noe for vår tid. I Adresseavisens intervju 6.6. heter det: " Han mener man nå bør ha lagt bak seg diskusjonen om en gjenskaping av det som var. - På en positiv måte tror jeg at vi er dømt til å bygge i vår egen tid og i vår tids stil". Byantikvaren mener altså at vi passivt skal godta trender blant arkitekter som tilsier kontrast. Dette til tross for at han må vite at det også finnes dyktige arkitekter som står for respekt og tradisjon, og at rekonstruksjon i økende grad velges mange steder i Europa.

I samme intervju sier byantikvaren også at han prioriterer "lys og luft" i kvartalet. Han ser det altså ikke som sin viktigste oppgave å ivareta byens historiske særpreg. Som en naturlig konsekvens av sitt ønske om "lys og luft" bør byantikvaren foreslå at også resten av den tette, gammeldagse trebebyggelsen i Midtbyen blir revet. Heldigvis er det ikke den kommunale byantikvaren som har ansvaret for å forvalte våre lovbestemmelser om bygningsvern. Han er kun en konsulent for kommunen, mens bygningsvernet er underlagt statlige organer som forhåpentligvis er mer uavhengige i sin vurdering.

Juryen består av et flertall arkitekter og et flertall representer for utbyggerne. De vil neppe skuffe kolleger og oppdragsgivere ved å la være å utpeke en vinner. Juryens leder Are Telje er ikke akkurat kjent for tilpasset småskalabebyggelse i sine egne prosjekter som arkitekt.

DEMOKRATI ELLER ARKITEKTKONKURRANSE?
Nå er det prekære spørsmålet hvordan befolkningens holdninger kan bli tatt hensyn til. Vil de folkevalgte ha ryggrad nok til å si at de gjorde en feil når de ikke satte klare betingelser i planprogrammet om at nybyggene skulle bygge videre på Midtbyens arkitektoniske særpreg? De har fortsatt mulighet til stanse den igangsatte private prosessen og starte på nytt med en vanlig demokratisk reguleringsprosess. Den bør munne ut i klare rammebetingelse basert på befolkningens ønsker om at gjenetablering av helhet og historisk sammenheng i bybildet. Eiernes og forsikringsselskapenes drøm om å redde julehandelen 2004 kan ikke være avgjørende i en så viktig sak.

Situasjonen som denne er dessverre blitt ganske vanlig mange steder i Norge. I stedet for at de folkevalgte vedtar klare retningslinjer for byutviklingen, delegeres makten gjennom arkitektkonkurranser til næringslivet og små faglige miljøer. Arkitektkonkurranser har intet med demokrati å gjøre. De styres av økonomiske krefter og estetiske holdninger som altfor ofte gir resulterer i strid med brukernes ønsker og stedets særpreg.

Arkitektkonkurranser bør ikke omfatte hele byområder som branntomten. Byplanlegging omfatter avgjørelser om tilpasning til bygde omgivelser, utnyttelsesgrad, valg av aktiviteter som skal prioriteres og krav til urbane kvaliteter som skal etterstrebes. Dette bør vedtas gjennom en åpen, demokratisk prosess der alle kan komme med sine innspill. Byforming er håndverk basert på erfaringer og ikke en naturlig arena for kunstneriske eksperimenter.

Store utbyggingsområder bør deles opp i enkeltprosjekter med flere aktører og arkitekter involvert. Dermed kan man oppnå et mangfold innen en helhetlig ramme. Eventuelle arkitektkonkurranser bør omfatte enkeltbygg, og først komme når helheten i området var etablert gjennom en demokratisk prosess.

BEARBEIDELSE SOM TRØST?
Trøsterunden for alle som opprøres av arkitektkonkurranser heter "bearbeidelse". Alt skal bli så bra når arkitektene, utbyggerne og kommuneadministrasjoinen har sittet sammen på kammerset og videreutviklet prosjektet. Dette er lite realistisk å stole på et sikt halmstrå. Grunnholdningene i prosjektet kan man ikke gjøre noe med. Arkitekten har krav på å få sitt hovedgrep gjennomført. Utbyggerne vil neppe gi fra seg verdifulle kvadratmetre eller frivillig øke byggekostnadene av estetiske hensyn. Det finnes eksempler på at "bearbeidelse" etter konkurranser har ført til et dårligere resultat når det gjelder respekt for omgivelsene.

START FORFRA!
Den igangsatte prosessen bør anses som et feilgrep og stanses av kommunen. Min spådom er at de politiske partier som klart sier fra at de ikke aksepterer noe prosjekt basert på konkurransen og krever en helt ny planleggingsprosess vil få sin fortjente belønning på valgdagen i september.

Det finnes mange gode eksempeler både fra Norge og utlandet på at gjenoppbygging etter brann kan gjennomføres på en måte som ivaretar både vår tids krav om funksjonelle bygninger og ønsker om respekt for stedets særpreg. Men dette forutsetter at målsettinger om historisk tilpasning er bakt inn i prosjektet fra første stund. Det må som ofte skje med store deler av fagmiljøet som motpart, men til gjengjeld med byens befolkning som medspiller.

Til første side  | Bakgrunn |  Nettverket  |  Arkitektur  |  Byplan  |  Utstillinger  |   Prosjekter  |  Nytt  |   International