|
|
|
Stilbrudd blir påbudt i bevaringsverdige miljøer
Carl Wilhelm Tyrén Innlegg i Aftenposten 2.1.03 De mange avisdebattene om utbyggingsprosjekt i Oslo og andre byer viser at det er et stort engasjement, men også en stor uro i befolkningen med hensyn til hvordan våre byer utformes. Eksempel er debattene om Vestbanen og hvordan gjenoppbygging av det nedbrente kvartalet i Trondheim skal skje. Mange etterlyser alternativer, som bedre ivaretar et humant bymiljø, men støter på motstand hos myndigheter og i fagmiljøet. Det få er klar over, er at motstanden ofte baseres på ren ideologi, ikke teknikk eller økonomi. Stilbrudd blir påbudt i bevaringsverdige strøk. Når eldre bygningsmiljøer skal restaureres eller fornyes, blir det krevet at den gamle stil må brytes av modernisme og funkis. Et stilmonopol blir snikinnført av kultur- og bygningsmyndighetene. Følgen blir gradvis ødeleggelse av bevaringsverdige og historiske miljøer. I 1964 var antikvarer og arkitekter samlet i Venezia. Her vedtok man det s.k. Venezia-charteret med retningslinjer for restaurering. Charteret bruker et begrep som "vår tids formspråk" i forbindelse med restaureringsoppgaver. Utviklingen siden har vist at kravet til at alt nytt skal uttrykkes i "vår tids formspråk" har spredt seg til andre områder enn de rent antikvariske. Kravet utgjør en reell fare for total ensretting av vårt bygningsmiljø og utryddelse av andre stilarter og formspråk enn den ene som aksepteres av kulturbyråkratiet. Charteret har i flere tiår vært toneangivende for internasjonalt, spesielt europeisk kulturminnevern. I Arkitektnytt nr 19 uttaler Siri Hoem hos byantikvaren i Oslo følgende: "Arven fra funksjonalistene, med fokus på "ærlighet" har nedfelt seg også i kulturminnevernet. Dette kom til uttrykk i Venezia-charteret, .... Et påbygg som kopierer eldre stilelementer, og som ser ut som om det er en del av den opprinnelige bygningen, vil som hovedregel bli avvist av byantikvaren". Dette syn synes også å gjelde for tilbygg i samme stilart og gjenoppbygging av nedbrente eller på annen måte ødelagte bygninger. Hva sier charteret om disse spørsmål? I § 9 står det: Rekonstruksjoner som er nødvendige av estetiske eller tekniske grunner, må avmerkes tydelig og gi vår tids formspråk. I § 12 står det: Når manglende deler skal erstattes, bør de nye tilpasses helheten så harmonisk som mulig og samtidig adskille seg fra de originale delene, slik at restaureringen ikke forfalsker det kunstneriske og historiske bevismateriale. I § 13 sier man: Tilføyelser kan bare aksepteres dersom de tar hensyn til alle de interessante delene i bygningen, dens tradisjonelle omgivelser, balansen i komposisjonen, og miljøforhold. I §9 finner vi igjen kravet om at tilbygg skal gis "vår tids formspråk". Men §12 krever at tilbygg tilpasses helheten så harmonisk som mulig og samtidig adskille seg fra de originale delene. Det forefaller klart at kravet om "vår tids formspråk" ikke alltid lar seg forene med kravet i §12 om harmonisk tilpasning. Spesielt problematisk er at "vår tids arkitektur/formspråk" som oftest av kulturbyråkratiet tolkes som funksjonalistisk/modernistisk arkitekturstil. Det er denne stil som har vært fremherskende i Vesten de siste femti år. Eksempel er Postgirobygget i Oslo og rådhuset i Bergen. Stilen kjennetegnes av få detaljer og ofte endeløs repetisjon av enkle elementer. Et stort problem er at Venezia-charterets krav om "ærlighet" og "bevismateriale" nå appliseres på andre deler av vårt bygningsmiljø, ikke bare på rent antikvariske oppgaver. I Oslo er murbyen, dvs hele indre by, vernet og alle forslag om tilbygg, påbygg og nybygg må behandles av byantikvaren. Her krever man "vår tids arkitektur" for påbygg av arker og andre tilbygg. Det betyr at arker ikke kan utføres i samme stil som bygningen for øvrig. Stilbrudd kreves! Men også helt nye bygg mellom eksisterende kreves utført i funksjonalistisk/modernistisk stil. Denne tvangen til stilbrudd fikk vi illustrert i TV-programmet "Rikets tilstand" 13. november. Et annet eksempel er nybygget for Fokus Bank på hjørnet av Stortingsgaten og Rosenkrantzgaten Nybygget er designet i funksjonalistisk stil fra 30-40-årene og bryter totalt med tilliggende gårder. Nabogårdens branngavl i Rosenkrants gate er sogar delvis synlig. Byantikvaren har likevel uttalt at arkitekten har oppnådd "en meget god tilpasning til omgivelsene uten at arkitekten har gitt avkall på et moderne formspråk". På jomfruelige Fornebu har byråkratene tatt inn krav om "vår tids arkitektur" i reguleringsbestemmelsene. Man skriver følgende: "Dersom man ikke tar i bruk en byggeskikk som uttrykker samtidens formspråk, vil man ofte ende opp med dårlige kopier av eldre bebyggelse. Man oppnår heller ikke fruktbare kontraster mellom eksisterende bebyggelse og moderne arkitektur". Her har man således forbudt utbyggere å planlegge bygninger i andre stilarter enn funksjonalistisk/modernistisk stil. På denne måten umuliggjør man andre former for arkitektur og byplanlegging som kunne hatt stor appell til beboere. Eksempler på slike attraktive miljøer er Poundbury i England og "Hansabyen" i Skåne. Et annet viktig kulturspørsmål er hvordan kulturbyråkratiet håndhever plan- og bygningslovens § 74, den s.k. skjønnhetsparagrafen. I 1997 skjerpet Stortinget bestemmelsen med følgende tillegg; "Tiltak etter denne loven skal ha god estetisk utformning i samsvar med tiltakets funksjon og med respekt for naturgitte og bygde omgivelser." I forarbeidene til bestemmelsen uttalte stortingskomitéen at "vi vil peke på at et byggverks utformning må harmonere med omgivelsene." Kommunaldepartementet utgav et rundskriv om endringen i 1997. Her heter det: «Dersom vi ikke tillater nåtidig arkitektur som gjenspeiler vår tids formspråk og byggeteknikk fryser vi historien. Da oppnår vi ofte dårlige kopier av eldre bebyggelse og hindrer en fruktbar kontrast mellom eksisterende omgivelser og moderne arkitektur.» Det ser ut som om man utgår fra at nybygg i andre stilarter vil medføre dårlige kopier. Ønsket om å legge til rette for en fruktbar kontrast har man etter mitt skjønn ikke dekning for i forarbeidene. Stortinget understreket tvert imot at et byggverks utforming må harmonisere med omgivelsene. En fruktbar kontrast må i tilfelle bety at eksisterende omgivelser er av så ringe kvalitet at det nye formspråket fremstår som det ønskelige og at det fruktbare innebærer en drivkraft mot sanering av eksisterende bebyggelse slik at harmoni kan gjenopprettes. I år 2000 vedtok man Krakow-charteret som en oppfølgning til Venezia-charteret. I §4 står det følgende: "Rekonstruksjon av en hel bygning som er ødelagt i forbindelse med krigshendelser eller andre ulykkeshendelser (eks. brann), er bare akseptabel om det finnes eksepsjonelle sosiale eller kulturelle grunner knyttet til hele samfunnets identitet." Så hvis slottet brenner får vi antagelig bygge det opp igjen som det var. Stortingsbygningen er jeg mer usikker på. Konferansen i Venezia 1964 ble en bygningskulturens Wannsee-konferanse", en destruktiv veiviser, som ga klarsif\gnal for en gradvis utslettelse av en bygningsarv, som vi ikke lenger får lov til å føre videre. Følgende konsekvenser av den herskende ideologien kan tyde på dette: Er dette er en utvikling som befolkningen ønsker? Når begrepet "vår tids arkitektur" brukes, betyr det nødvendigvis ikke bygninger som etterspørres av samtidens brukere, og som tilfredsstiller menneskers behov slik de selv definerer dem i vår tid. Begrepet betyr en spesiell stil. Men denne kulturideologi er ikke er vedtatt som offisiell politikk av våre folkevalgte. Hele dette viktige område for vår kultur er uten demokratisk styring. Utviklingen mot ensretting av arkitekturen og vårt bygningsmiljø er i stedet styrt av et selvgående kulturbyråkrati. Våre folkevalgte i stat og kommune må kritisk gjennomgå praksis og forhindre en slik ensretting. Krav til at viktige nybygg og byplaner lages i reelle alternativer, og bruk av folkeavstemninger, kan være en vei å gå.
|
|
|
Til første side | Bakgrunn | Nettverket | Arkitektur | Byplan | Utstillinger | Prosjekter | Nytt | International |
