Direktør for plan- og bygningsetaten Ellen de Vibe hadde et innlegg i Aftenposten 31. mars om forståelsen av skjønnhetsparagrafen, plan- og bygningsloven § 74. I innlegget hevder de Vibe at Stortinget har ment at "stilretning" ikke kan brukes i forbindelse med estetisk kvalitetssikring. Dette mener jeg er feil.

Når Stortinget behandlet skjønnhetsparagrafen uttalte man: "Videre mener komiteen at et byggverks utforming må harmonere med omgivelsene. Dette gjelder både naturgitte omgivelser, som f.eks. eksisterende terreng, vegetasjon og tomtestruktur, og bygde omgivelser der faktorer som volum, form, materiale og ikke minst farger hører med i vurderingen. Komiteen ønsker ikke med dette å legge opp til en «autorisasjon» av en eller flere stilretninger, men viser til at de elementer som her er fremhevet må sies å kunne danne et viktig grunnlag for bedre estetisk kvalitetssikring."

Merk at dette er alt som finnes av forarbeider fra lovgiver om bruk av stil. Vi kan derfor konkludere med at Stortinget ønsket at et byggverks utforming må harmonere med omgivelsene og at lovgiver ikke ønsket i selve lovbestemmelsen å legge opp til en «autorisasjon» av en eller flere stilretninger.

Men, og det er det viktige, Stortinget la i forarbeidene eller i selve paragrafen ingen restriksjoner på hvordan kommunene kan utforme sine egne retningslinjer for estetisk utforming av tiltak etter loven. Departementets retningslinjer kan ikke overstyre dette. Det sier seg selv at i mange tilfeller er volum, form, materiale og farger altfor grove faktorer og må kompletteres med bestemmelser om arkitektoniske elementer og detaljer for at utformningen skal harmonere med omgivelsene.

I slike retningslinjer og reguleringsbestemmelser vil kommunen derfor kunne kreve tilpasning og definere kravet med stilart. I et område med hus i nyklassistisk stil (1800-1850) vil kommunen eksempelvis kunne kreve at nybygg også utføres med former, detaljer og farver som hører til den nyklassistiske stil.

Stil er jo bare en beskrivelse av en samling karakteristika for en viss form for arkitektur eller malerkunst. At et hus eller maleri er utformet i en viss stilart betyr ikke at huset eller maleriet alltid fullt ut er utført i denne stilen. Avvik kan forekomme. Men hvis avvikene blir for store kan huset eller maleriet ikke lengre defineres som tilhørende en viss stilart. Begrunnelsen for å bruke stil som definisjon er at ulike stilarter er vel beskrevne med hensyn til former, detaljer og farver m.v. Er kravet om stilart uforenlig med bygningens funksjon vil det jo alltid være mulig å søke dispensasjon helt eller delvis fra kravet.

Å bruke stilart som krav i forbindelse med tilpasning er en enkel og praktisk måte å sikre at nybygg tilpasses estetisk samtidig som arkitekten har full frihet innenfor den ramme som stilarten setter og tekniske begrensninger med hensyn til volum m.v. i reguleringsplanen. Dette var tidligere tiders byplansjefer fullt innforstått med.

(Publisert som leserinnlegg i Aftenposten april 2005)

Til første side  | Bakgrunn |  Nettverket  |  Arkitektur  |  Byplan  |  Utstillinger  |   Prosjekter  |  Nytt  |   International