(publisert i Aftenpostens aftenutgave 30/1-03)

Jan Carlsen,
arkitekt MNAL, Oslo

To forvirrende spørsmål har martret meg siden det nederlandske arkitektkontoret OMA, i samarbeid med norske Space Group, presenterte sin bearbeidede versjon av forslaget til Vestbane-områdets utbygging 28. november 2002. Hvorfor var stemningen så pinlig matt i Filmteatrets fullsatte sal da OMA (Office for Metropolitan Architecture) med forbløffende mangel på faglig entusiasme hadde redegjort for "Vestbanen 2"? Og hvorfor har det vært så stille i mediene siden 28. november?

Svaret på det første spørsmålet kan være at man ble tatt på sengen og mistet munn og mæle, for både byggherren Statsbygg og medlemmer av konkurransejuryen hadde tidligere stått fram i pressen ­ mens kritikkstormen raste i avisene - og skapt forventinger om at det nye forslaget ville bli helt annerledes enn vinnerutkastet.

Og når det gjelder det andre spørsmålet er det tenkelig at den raskt påfølgende diskusjonen om Tjuvholmen-konkurransen, der alliansene Torp/Selvaag og Snøhetta/Linstow tevlet så spektakulært om en enda større entreprise, slik at Vestbanen havnet i skyggen av opinionens og fagruppenes nyfødte engasjement.

Men i mine øyne er ikke Vestbane-debatten sluttført. Tvert om: Det er nå den bør tas på alvor av leg og lærd. Og la meg straks komme med konklusjonen: Løsningen må være å utlyse en ny, åpen arkitektkonkurranse ­ med Norske Arkitekters Landsforbund som profesjonell fadder ­ om denne unike tomt i hovedstadens urbane hjerte. OMA-konseptet holder ikke mål. Hvis det realiseres blir Oslo påført et arkitektonisk banesår på nivå med de mest brutalistiske byggverk fra 1960- og 70-tallet. Jeg har anvendt begrepet arkitekturskandale før og jeg gjentar det her; staten og kommunen saboterer samtidsarkitekturens mest ærgjerrige ambisjoner hvis OMAs plan settes ut i livet. La meg i korthet begrunne hvorfor jeg opprettholder min kritikk av prosjektet.

Først det positive: OMA har beholdt den framtredende plasseringen av Deichmanske bibliotek, med raus front mot Rådhusplassen og fjordbassenget. Og med samme kulturelle begeistring kan vi konstatere at det lave midtpartiet, som bekrefter arkitektkontorets ubestridte evne til å sammenføye de ulike virksomhetene funksjonelt, rommer Stenersenmuseet og kinoene og de andre kulturinsitusjonene. Dette viser at byggherren og OMA vil satse på kulturen og dens offentlige rom som motvekt til de dominerende kommersielle innslagene.

Men så har vi den arkitektoniske helheten, eller rettere sagt mangel på estetisk helhet, bebyggelsens visuelle preg som byfornyelse i den folkekjære fotgjengeraksen mellom Studenterlunden, Rådhusplassen og Aker Brygge. Det er her jeg reagerer med dypt ubehag. Jeg begriper simpelthen ikke hvor OMA vil med denne avvisende collage av bygningstyper presset inn i Vestre Vikas på forhånd fragmenterte arkitekturbilde. Hotellet med den skrånende veggen står hjelpesløst isolert mellom de gamle Vestbane-bygningene (Nobels Fredssenter) og etterkrigstidens sjelløse kontorblokker. Kontor- og boligkvartalet i bakkant ruver fremmedgjort over "kulturflaket" som en ytterligere reminisens fra Vika-kolossenes epoke. Og i tillegg kan man forundre seg over de underlige lamellblokkene som er marsjert opp i grenselandet mot Aker Brygge, kalt byboliger men som snarere bringer tankene til drabantbyens sideliggende cornflakesbokser. Er det slik folk ønsker å bo i Oslos urbane hjerte? (Interesserte lesere bør studere Tore Brantenbergs inspirerende bok "Byboligen ­ På vei mot en ny boform", Norsk arkitekturforlag 1997.)

Summa summarum: OMA har vevet et arkitektonisk lappeteppe på Vestbanen, et bygningsmessig konglomerat som faller fra hverandre og forsterker det formale kaos som karakteriserer de eksisterende omgivelser. Jeg savner et samlende arkitekturuttrykk, i konkurranseprogrammet løfterikt definert som "et prosjekt av fremste klasse på en av de mest framtredende eiendommene i den norske hovedstaden" med kvaliteter "som gjør det til en attraksjon" nasjonalt og internasjonalt. Dette har vi ikke fått. Statsbygg forventer at området er ferdig utbygd i 2011. Altså burde det være rikelig med tid for en omkonkurranse der også unge norske arkitekter slipper til. Det er ingen skam å snu, Statsbygg.

Til første side  | Bakgrunn |  Nettverket  |  Arkitektur  |  Byplan  |  Utstillinger  |   Prosjekter  |  Nytt  |   International