Audun Engh
Stiftelsen Byens Fornyelse

Som jurist kan man ramle bort i de underligste arbeidsoppgaver og få innblikk i miljøer med verdier ganske fjernt fra jusens idealer om orden, logikk og forutsigbarhet.

Skjebnen brakte meg for noen år siden inn i arkitekturens verden. Som mange andre har jeg en dragning mot vakre bygninger og gamle byer, og det fremsto derfor som fristende å takke ja til et tilbud om å administrere prosjekter viet tradisjonell arkitektur. I regi av den nyetablerte Stiftelsen Byens Fornyelse skulle det arrangeres utstillinger, debatter og kurs med siktemål å øke interessen for tradisjonell byggeskikk og den klassiske byens kvaliteter.

Omtrent alle mennesker jeg fortalte om dette prosjektet syntes målsettingene var prisverdige og interessante. Den hyggelige stemning omkring arbeidet fordampet imidlertid raskt i møtet med de profesjonelle forvaltere av byggekunst og byplanlegging; arkitekter i rollene som designere av hus og byråkrater i offenlig forvaltning. Å delta på debattmøter med arkitektstanden innebar å stå overfor en mur av mistenksomhet og avsky. Jeg følte meg som en fremmed, en inntrenger i en idyll av solidarisk samhold. At noen foreslo en åpen debett om arkitekturens valgmuligheter ble åpenbart ikke møtt med særlig begeistring.

Jeg hadde ikke opplevd lignende dogmatisme og ideologisk fremmedhat siden jeg på 70-tallet som anarkist deltok i den radikale opposisjonen mot marxist-leninistenes dominans på Universitetet i Oslo, og var blant mindretallet som i en overfylt storsal på Chateau Neuf ikke klappet begeistret for hyldningstaler til Stalin og Pol Pot.

Møtet med arkitektstanden ble dermed en interessant deja-vuopplevelse, der kommunismen var byttet ut med modernismen som ideologisk fundament, og der guruene Marx, Lenin og Mao var erstattet av le Corbusier, Mies van der Rohe og Rem Koolhaas. Ellers var mentaliteten omtrent den samme: Kravet om ideologisk rettroenhet for å bli akseptert i partiet (faget), angsten for å bli utstøtt som revisjonist (f.eks ved å tilstå tvil om modernismens ufeilbarlighet) og forsøk på å utradere motstandere gjennom klassiske hersketeknikker som fortielse, latterliggjøring og utskjelling.

Mine gjesteopptredener i denne verdenen resulterte i følgende hypotese: Man mener i henhold til rådende modernistisk arkitektideologi åpenbart at det skjedde en vellykket revolusjon i arkitekturen på 30-tallet, og at alle tidligere stilarter etter dette var modne for historiens skraphaug, eventuelt museal bevaring som minner om fortiden (fredning og annet bygningsvern). Å bruke førmodernisitisk arkitektur i nybygg ble dermed kontrarevolusjonært, en fornektelse av historiske sannheter. Forvalterne av revolusjonen har en forpliktelse til å kjempe mot dette med alle midler, om nødvendig forbud.

UTOPISKE IDEOLOGIER
Omtrent samtidig med funksjonalismens gjennombrudd for 70-80 år siden opplevde Europa oppblomstringen av to andre utopiske bevegelser; nazismen og kommunismen. Også de påberopte seg å representere historiens objektive gang, et nytt blad i menneskehetens historie osv. Noen av de modernistiske arkitektene var også engasjert i utopisk politisk virksomhet. I Italia sluttet avantgardekunstnerne i Futuristbevegelsen seg begeistret til Mussolini. Mies van der Rohe prøvde intenst å bli Nazi-Tysklands offisielle arkitekt. Han hadde Goebbels` støtte, men ble danket ut av Hitlers personlige favoritt Albert Speer. Mies var der Rohe stakk til slutt av til USA, og ble i stedet arkitekten som med sine minimalistiske skyskrapere ga den gobaliserte etterkrigskapitalismen et kult image.

Nazismen og kommunismen har utenom visse eksentriske miljøer tapt sin troverdighet. I nesten alle land der disse ideologiene tilrev seg makten er regimene erstattet av demokrati og pluralisme. Modernismen er idag den eneste av disse tre utopiske retningene som ikke er stemplet som en historisk blindgate. Ideologien fikk sitt store gjennombrudd som offentlig godtatt teori for byplanlegging etter andre verdenskrig. I store deler av verden er modernismen idag etablert som herskende ideologi innen yrkergrupper og undervisningsmiljøer knyttet til kunst og kultur, og har til nå stort sett klart å opprettholde sin maktposisjon. Som alle helhetlige systemer opplever modernismen kriser og motstand. Men typisk for den ideologiske mentalitet er at disse problemene ikke fører til tvil om regimets legitimitet. Selvbildet som forvalter av sannheten tilsier at alle modernismens problemer må løses innenfor de gyldige ideologiske rammer. Dette så man av arkitekturelitens svar på den økende offentlige kritikken av etterkrigsarkitekturen.

Etter noen tiår preget av først bombing under andre verdenskrig og deretter modernistisk byutvikling opplevde man på 60- og 70-tallet over hele verden en bølge av folkelig engasjement for å verne om gamle bygninger og historiske bydeler. Verdikonservative borgere og venstresosialister slo seg sammen for å redde det som var igjen av humane kvaliteter i byene.

Neste fase var et krav om at også nye hus og byområder skulle få kvaliteter på linje med de historiske byene. Gjennom postmodernismen på 80-tallet ble også endel arkitekter trukket med i forsøkene på å lære litt av førmodernistiske kvaliter i det bygde miljø. Men dette tilløpet til nyorientering ble av arkitekturens maktelite raskt parkert som et uakseptabelt avvik. Postmodernismen er idag foraktet av toneangivende arkitekter, ikke er verd enn forrige generasjon moteklær som er uselgelige også på loppemarked og ender i containeren.

LØSNINGEN ER MER AV DET SAMME
Dagens toneangivende arkitekter erkjenner at etterkrigstidens "ærlige", brutalistiske arkitektur og de ensformige miljøer i drabantbyer og villaområder var feilgrep. Men problemene skal kureres med en ny og bedre modernisme, ikke med velprøvde metoder fra før modernismen. Løsningen er mer av det samme. Vi har fått modernistisk arkitektur som tillater artistisk ferniss og fri leik med betongens og glassets muligheter. Nyskapningene markedsføres under merkelapper som "poetisk medernisme". Rem Koolhaas opphøyer etterkrigstidens utflytende byområder til uavvendelig skjebne, og tegner shoppingsentre med kunstneriske kvaliteter. Hans Vestbane-prosjekt er en estetiserende hyllest til drabantbyens og kjøpesentrets mangel på gode offentlige rom og et levende bymiljø.

Modernismens krisehåndtering minner om holdningene i Øst-Europa på 80-tallet, årene før kommunismens sammenbrudd. Regimene innså at de hadde alvorlige problemer. Men de kunne ikke vende tilbake til førkommunistiske løsninger. Borgerskapets ideer om liberalisme, ytringsfrihet og privat næringsvirksomhet var "kontrarevolusjonære". I stedet lanserte man desperat løsninger som "sosialisme med et menneskelig ansikt" (Dubcek i Tsjekkoslovakia). Disse redningsforsøkene mislyktes og folket forlangte sin rett. En forfeilet utopi ble erstattet av et system basert på videreutvikling av de beste ideene fra det førrevolusjonære samfunnet. På tilsvarende måte kan vi finne løsninger på problemer skapt av 50 år med modernistisk byutvikling ved å lære av erfaringer fra de forutgående 2000 år.

Idag ser vi at stadig flere unge arkitekter våger seg hinsides forsøkene på å oppfinne modernismen på nytt. Samtidig forlanger brukerne av arkitektur større makt, slik mennesker gjør på andre samfunnsområder. Tradisjonell byforming anvendes i økende grad i utviklingen av nye byområder for å redusere bilbruken og integrere ulike sosiale grupper. Det utvikler seg en internasjonal bevegelse for å utfordre modernismens maktmonopol. Byplanbevegelsen New Urbanism forener velprøvd urbanisme med økt demokratisk deltakelse i planprosessen. Oslos bystyre har i år gjort flere vedtak som innebærer krav om at nybygg i større grad skal tilpasses eldre bebyggelse på en harmonisk måte. Problemet er at vi nesten ikke har arkitekter som vet hvordan det skal gjøres. Undervisning i tradisjonell arkitektur har vært utradert ved arkitektskolene. Her er det åpenbart behov for støre valgfrihet for studentene. I England har arkitektforeningen RIBA nylig oppfordret arkitektskolene til å innføre kurs i tradisjonell arkitektur.

ENSRETTET ARKITEKTUTDANNING
Internasjonalt undervises det i tradisjonell arkitektur ved stadig flere arkitektskoler. Likevel er det generelle bildet i mange land ennå at studenter som er interessert i regional og klassisk arkitektur utstøtes fra lærestedene dersom de ikke gir seg. Arkitektskolene er fortsatt ensrettet som samme møte som Kunstakademiet i Oslo før man fikk det figurative opprøret med Odd Nerdrum som frontfigur. Mot voldsomme protester fra studentene (!) innførte regjeringen to professorater i figurativ kunst ved Akademiet. De hjernevaskede studentene oppfattet med rette et frivillig tilbud om undervisning i figurativ kunst som en trusel mot skolens modernistiske ideologiske renhet (etter noen år med reell valgfrihet har man nå i stor grad klart å nedlegge de figurative tilbudene på Akademiet).

Norsk arkitektur har ennå ikke fått sin Nerdrum, en uredd tradisjonell yrkesutøver med internasjonal suksess. Jeg vil anta at Arkitekthøgskolen idag er preget av mindre mangfold og toleranse enn Menighetsfakultetet, et lærested som man tradisjonelt assosierte med ekstem ensretting knyttet til bibeltro kristendom. Det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før vi også innen arkitekturen får etablert likeverd og valgfrihet mellom ulike retninger, slik det i større eller mindre grad er på andre fagområder. Alternative bevegelser og fagkritikk har brutt ned en rekke ideologiske maktmonopoler: I billedkunsten de figurative malerne, i jordbruket de økologiske bøndene, i helsevesenet naturmedisinen og på den åndelige arena de nyreligiøse retningene. Selv blant økonomer er det idag akseptert å tale om etikk, miljøvern og bærekraft. Blant arkitekter derimot er skråtak, symmetri og søyler fortsatt rene dødssynder.

ARKITEKTUR SOM KULTBEVEGELSE
Konformitetskravene er tildels skremmende. En nyutdannet arkitekt som deltok på utstillingen "20 under 40" svarte følgende da han fikk spørsmål om han kunne tenke seg å tegne et tradisjonelt hus: "Da ville jeg vært ferdig som arkitekt". Byens Fornyelse hadde for et par år siden en arkitektstudent som deltaker på et kurs i tradisjonell arkitektur. Hans navn var nevnt i en rapport fra kurset på vår internettside. Studenten ba om at navnet hans ble fjernet: Han skulle søke sommerjobb, og var redd ingen arkitektkontorer ville ha ham om de oppdaget den suspekte tilknytningen til faglige avvikere.

Den amerikanske forfatteren Nikos A. Salingaros har foretatt en analyse av herskende holdninger innen arkitekturen. Han konkluderer med at arkitektfaget som maktsystem har sterke likhetstrekk med religiøse kultbevegelser. Kravene til rettroenhet og reglene for inkludering og utstøtelse er omtrent like rigide. Kultbevegelsene er gjenværende lommer av fanatisme i de deler av verden der verdier som demokrati, fri debatt og toleranse er i ferd med å vinne alminnelig tilslutning.

Vi trenger trolig et innslag av kulter og sære subkulturer i samfunnet for på tilfredstille endel mennesker åpenbare behov for underkastelse og felleskap knyttet til absolutte ideer. Men disse bevegelsene bør avgrenses til å være små frisoner fra den liberale normen. De kan ikke tillates å få makt over områder av samfunnet der de tilbyr sine endelige løsninger til åpenbar plage for annerledestenkende. Det er på tide at dette prinsippet også innføres på arkitekturens område.

Modernismen har selvsagt rett til være en stilart i konkurranse med andre på markedet. Men det kan ikke lenger godtas at modernismen er opphøyd til Sannhet for våre bygde omgivelser, voktet av et presteskap med maktposisjoner i både offentlig og privat sektor.

Publisert i tidsskriftet Kontur, høsten 2003.

Til første side  | Bakgrunn |  Nettverket  |  Arkitektur  |  Byplan  |  Utstillinger  |   Prosjekter  |  Nytt  |   International